Døden og piken II

Slo meg når jeg leste gjennom Havneviks norske diktantologi i dag, at et av Henrik Ibsens store klassiske dikt, "Borte", også kan settes i sammenheng med døden og piken-problematikken.

"Borte" av Henrik Ibsen

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, --
og nu er hun borte.

Døden og piken

Døden og piken er et klassisk tema i kunsten, og vi finner det i musikk, malerkunsten ved siden av innen literaturen. Den kanskje mest kjente eksponenten for det er Edgar Allan Poe, som uttalte at "en vakker kvinnes død er det mets poetiske av alle motiv". Nesten alle Poes mest kjente dikt handler om dette, men jeg velger å bare trykke det korteste av dem, "Annabel Lee"

It was many and many a year ago,
In a kingdom by the sea,
That a maiden there lived whom you may know
By the name of ANNABEL LEE;
And this maiden she lived with no other thought
Than to love and be loved by me.

I was a child and she was a child,
In this kingdom by the sea;
But we loved with a love that was more than love-
I and my Annabel Lee;
With a love that the winged seraphs of heaven
Coveted her and me.

And this was the reason that, long ago,
In this kingdom by the sea,
A wind blew out of a cloud, chilling
My beautiful Annabel Lee;
So that her highborn kinsman came
And bore her away from me,
To shut her up in a sepulchre
In this kingdom by the sea.

The angels, not half so happy in heaven,
Went envying her and me-
Yes!- that was the reason (as all men know,
In this kingdom by the sea)
That the wind came out of the cloud by night,
Chilling and killing my Annabel Lee.

But our love it was stronger by far than the love
Of those who were older than we-
Of many far wiser than we-
And neither the angels in heaven above,
Nor the demons down under the sea,
Can ever dissever my soul from the soul
Of the beautiful Annabel Lee.

For the moon never beams without bringing me dreams
Of the beautiful Annabel Lee;
And the stars never rise but I feel the bright eyes
Of the beautiful Annabel Lee;
And so, all the night-tide, I lie down by the side
Of my darling- my darling- my life and my bride,
In the sepulchre there by the sea,
In her tomb by the sounding sea.

Triste greier dette, altså. Hvis vi går til litt mer moderne tider, finner vi den igjen, i en langt mer problematisk form, i Seamus Heaneys berømte dikt "Punishment" fra 1975, der diktets jeg-person føler en slags erotisk dragning mot moseliket til en ung kvinne, som ble straffet, trolig på grunn av utroskap eller hor, ved å henges og kastes i en myr. Heaney trekker paralleller til måten kvinner som hadde forhold med engelsk soldater ble utstøtt fra samfunnet i Irland, mens vi er frie til å trekke liknenende paralleller til tyskerjentene fra andre verdenskrig.

"Punishment" av Seamus Heaney

I can feel the tug
of the halter at the nape
of her neck, the wind
on her naked front.


It blows her nipples
to amber beads,
it shakes the frail rigging
of her ribs.

I can see her drowned
body in the bog,
the weighing stone,
the floating rods and boughs.

Under which at first
she was a barked sapling
that is dug up
oak-bone, brain-firkin:

her shaved head
like a stubble of black corn,
her blindfold a soiled bandage,
her noose a ring

to store
the memories of love.
Little adultress,
before they punished you

you were flaxen-haired,
undernourished, and your
tar-black face was beautiful.
My poor scapegoat,

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur

of your brain's exposed
and darkened combs,
your muscles' webbing
and all your numbered bones:

I who have stood dumb
when your betraying sisters,
cauled in tar,
wept by the railings,

who would connive
in civilized outrage
yet understand the exact
and tribal, intimate revenge.

Og til slutt, litt lettere greier, Kolbjørn Falkeids dikt "Tir N'a Noir", som ble tonesatt av Vamp, til deres debutalbum "Godmorgen, søster". Tir n'a Noir er forøvrig navnet på dødsriket i irsk mytologi, så det passer unektelig bra sammen med Heaney.

"Tir n'a Noir" av Kolbjørn Falkeid

Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n’a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.

Vakre Krag

Og for de som ikke leser fransk, kan jeg trykke et norsk dikt, av Sørlandets nasjonaldiktet Vilhelm Krag, som unektelig står i arv til Verlaine og som også skriver vakre dikt.

"Mainat" av Vilhelm Krag

Det er nat så vide over vei og vang,
det er stilt i veiret; men dog er det klang
som fra månestrålers fineste strenge.
Hvor underligt at sidde så ene og forladt....
Gad vidst, om det ei er slig majlys en nat
alverne danser over enge?

Det er nat så vide over vei og vang.
Jeg hører der bæve gjennem luften en sang,
men tonerne kan jeg ikke finde.
Det er drømme, som kommer, og drømme, som går,
drømme fra ivinter og drømme fra ivår
og vemod, som vugger mig isinde.

Og vemod, som vugger sig så vide over land,
vemod indtil verdens den yderste rand,
og længsler, som flokkes og trænges.
Det hulker i skoge, og det græder i krat...
Å gud, hvor det er tungt slig majlys en nat
at sidde her så ensom og længes!

Vakre Verlaine

Jeg leser ikke fransk (veldig lite i alle fall) og regner forøvrig med at for enhver franskstudent er dette diktet en frykelig klisjé, men kan fortsatt ikke la være å synes at dette diktet er forferdelig vakkert.

"Il pleure dans mon cour" av Paul Verlaine

Il pleure dans mon coeur
Comme il pleut sur la ville ;
Quelle est cette langueur
Qui pénètre mon coeur ?

Ô bruit doux de la pluie
Par terre et sur les toits !
Pour un coeur qui s'ennuie,
Ô le chant de la pluie !

Il pleure sans raison
Dans ce coeur qui s'écoeure.
Quoi ! nulle trahison ?...
Ce deuil est sans raison.

C'est bien la pire peine
De ne savoir pourquoi
Sans amour et sans haine
Mon coeur a tant de peine !

Eksamensdikt

Har eksamen i morgen, i et poesifag forøvrig, og har ikke tid til annet enn å trykke et av de bedre diktene jeg har hatt på pensum i dette kurset, Stevie Smiths "Not Waving but Drowning":

Nobody heard him, the dead man,
But still he lay moaning:
I was much further out than you thought
And not waving but drowning.

Poor chap, he always loved larking
And now he's dead
It must have been too cold for him his heart gave way,
They said.

Oh, no no no, it was too cold always
(Still the dead one lay moaning)
I was much too far out all my life
And not waving but drowning.

The inglorous arts of piece

Andrew Marvell (1621-1678) var, ved siden av å være en av 1600-tallets beste engelsksprålige poeter, en politisk linedanser. Han levde i turbulente tidene med kong Charles' henrettelse i 1649, Cromwells tiårige diktatur og så "the restoration" med Charles II. i 1660. Marvell presterte å gjøre seg bemerket under alle de tre regimene og dessuten redde sin venn John Milton, som var en høylytt tilhenger av Cromwells puritanistiske styre, fra henrettelse og slik bli delaktig til at engelsk literaturs store epos, "Paradise Lost", så dagens lys.

Uansett, ikke noe sted trer vel både politikeren og poeten Marvell tydligere frem enn i diktet "An Horation Ode upon Cromwell's Return from Ireland 1650", som er en sjelden oppvisning i tvetydighet. I dette diktet ligger spenningen i hva det poetiske jeget faktisk mener med diktet. Diktet utgir seg for å være en uproblematisk hyllest av Cromwell, men under overflaten lurer flere problematiske påstander, deriblant ren løgn (at irene bekreftet Cromwells storhet), en overdreven begeistring for krig og en avsluttende bemerkning om at et regimene skapt av vold, bare kan holdes oppe ved vold. (Forklaringer til teksten: "Pict" og "Caldonian" er navn på skottene, Hampton er hvor Charles I. ble holdt fengslet, Carisbrooke hvor han angivelig ønsket å rømme til.)

"An Horation Ode upon Cromwell's Return from Ireland 1650" av Andrew Marvell

The forward youth that would appear

Must now forsake his Muses dear,

Nor in the shadows sing

His numbers languishing.

’Tis time to leave the books in dust,

And oil the unusèd armour’s rust,

Removing from the wall

The corslet of the hall.

So restless Cromwell could not cease

In the inglorious arts of peace,

But through adventurous war

Urgèd his active star :

And like the three-forked lightning, first

Breaking the clouds where it was nurst,

Did thorough his own side

His fiery way divide :

For ’tis all one to courage high,

The emulous, or enemy ;

And with such, to enclose

Is more than to oppose.

Then burning through the air he went

And palaces and temples rent ;

And Caesar’s head at last

Did through his laurels blast.

’Tis madness to resist or blame

The force of angry Heaven’s flame ;

And if we would speak true,

Much to the man is due,

Who, from his private gardens, where

He lived reservèd and austere

(As if his highest plot

To plant the bergamot),

Could by industrious valour climb

To ruin the great work of time,

And cast the Kingdom old

Into another mould.

Though Justice against Fate complain,

And plead the ancient rights in vain―

But those do hold or break

As men are strong or weak―

Nature, that hateth emptiness,

Allows of penetration less,

And therefore must make room

Where greater spirits come.

What field of all the civil wars

Where his were not the deepest scars ?

And Hampton shows what part

He had of wise art ;

Where, twining subtle fears with hope,

He wove a net of such a scope

That Charles himself might chase

To Car’sbrook’s narrow case ;

That thence the Royal Actor borne

The tragic scaffold might adorn ;

While round the armèd bands

Did clap their bloody hands.

He nothing common did or mean

Upon that memorable scene,

But with his keener eye

The axe’s edge did try ;

Nor called the Gods, with vulgar spite,

To vindicate his helpless right ;

But bowed his comely head

Down, as upon a bed.

This was that memorable hour

Which first assured the forcèd power :

So when they did design

The Capitol’s first line,

A bleeding head, where they begun,

Did fright the architects to run ;

And yet in that the State

Foresaw its happy fate !

And now the Irish are ashamed

To see themselves in one year tamed :

So much one man can do

That does both act and know.

They can affirm his praises best,

And have, though overcome, confest

How good he is, how just

And fit for highest trust ;

Nor yet grown stiffer with command,

But still in the Republic’s hand―

How fit he is to sway

That can so well obey !

He to the Commons’ feet presents

A Kingdom for his first year’s rents,

And, what he may, forbears

His fame, to make it theirs :

And has his sword and spoils ungirt

To lay them at the public’s skirt.

So when the falcon high

Falls heavy from the sky,

She, having killed, no more does search

But on the next green bough to perch,

Where, when he first does lure,

The falconer has her sure.

What may not then our Isle presume

While victory his crest does plume ?

What may not others fear,

If thus he crown each year ?

A Caesar he, ere long, to Gaul,

To Italy an Hannibal,

And to all States not free

Shall climacteric be.

The Pict no shelter now shall find

Within his particoloured mind,

But from this valour sad

Shrink underneath the plaid,

Happy, if in the tufted brake

The English hunter him mistake,

Nor lay his hounds in near

The Caledonian deer.

But thou, the War’s and Fortune’s son,

March indefatigably on ;

And for the last effect,

Still keep thy sword erect :

Besides the force it has to fright

The spirits of the shady night,

The same arts that did gain

A power, must it maintain.

Skeive graver

Å lese sangtekser som poesi er ofte problematisk, siden musikken og produksjonen også har så mye å si for det kunsteriske uttrykket, men noen ganger er det interessant, som i teksten til Smiths-låten "Pretty Girls Make Graves", med tekst av Morrissey :

Upon the sand, upon the bay
"There is a quick and easy way" you say
Before you illustrate
I'd rather state :
"I'm not the man you think I am
I'm not the man you think I am"

And Sorrow's native son
He will not smile for anyone

And Pretty Girls Make Graves

End of the pier, end of the bay
You tug my arm, and say : "Give in to lust,
Give up to lust, oh heaven knows we'll
Soon be dust"

Oh, I'm not the man you think I am
I'm not the man you think I am

And Sorrow's native son
He will not rise for anyone

And Pretty Girls Make Graves

I could have been wild and I could have
Been free
But Nature played this trick on me

She wants it Now
And she will not wait
But she's too rough
And I'm too delicate

Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face
(and well, it would)

I lost my faith in Womanhood
I lost my faith in Womanhood
I lost my faith

Det jeg liker med denne teksten er hvordan den bryter konvensjoner, hvordan den snarere antyder enn opplyser og hvordan den får leseren/lytteren til å undre. Selve situasjonen er nokså bisarr. Jeget er sammen med ei småkåt dame som oppfordrer jeget, i nærmest et ekko av Marvells "To his Coy Mistress", til å "Give in to lust, / Give up to lust, oh heaven knows we'll / Soon be dust". Det er uvanlig nok kvinnen som er den pågående parten her. Jeget kan derimot ikke fordi han er "not the man you think I am". Hva det er jeget er, eller ikke er, antydes bare av at "Nature played this trick on me". Er det her snakk om homoseksualitet? Med den seksuelt tvetydelige Morrissey er det fristende å tenke i de baner. Og hva menes med tittelen? Graver for hvem? Jeget, de vakre jentene selv? Det er vanskelig å finne tydelige svar, men en fascinerende tekst er det uansett.