Nytt gull

Og nå: et dikt om tiden etter revolusjonen, hvis du vil, eller på et mer sublimt plan, et dikt om det nye. Man kan se revolusjonen i kontekst av myten om den døende gud (slik kan man også ser Jesu død og oppstandelse), der hvor noe nytt og bedre vokser ut av vold og død. Shelley´s dikt, som avslutter hans større diktverk "Hellas", viser til en faktisk revolusjon fra den tiden, nemlig den greske frihetskampen som romantikerne (nært sagt selvfølgelig) støttet. Shelley fremstiller det nye som en retur til Gullalderen (omtrent tilsvarende Edens hage i Gresk og romersk mytologi) og lar det slik fremstå som en del av en syklus. Diktet er også fullt av henvisninger til gresk mytologi som nå har blitt enda bedre, enda rikere, samtidig uttrykker den motstand mot "faiths and empires". Siste strofe må forøvrig være en av de mektigste linjene som noensinne er skrevet mot krig og urett.

"The World's Great Age Begins Anew" av Percy Bysshe Shelley

The world's great age begins anew,
The golden years return,
The earth doth like a snake renew
Her winter weeds outworn;
Heaven smiles, and faiths and empires gleam
Like wrecks of a dissolving dream.

A brighter Hellas rears its mountains
From waves serener far;
A new Peneus rolls his fountains
Against the morning star;
Where fairer Tempes bloom, there sleep
Young Cyclads on a sunnier deep.

A loftier Argo cleaves the main,
Fraught with a later prize;
Another Orpheus sings again,
And loves, and weeps, and dies;
A new Ulysses leaves once more
Calypso for his native shore.

O write no more the tale of Troy,
If earth Death's scroll must be—
Nor mix with Laian rage the joy
Which dawns upon the free,
Although a subtler Sphinx renew
Riddles of death Thebes never knew.

Another Athens shall arise,
And to remoter time
Bequeath, like sunset to the skies,
The splendour of its prime;
And leave, if naught so bright may live,
All earth can take or Heaven can give.

Saturn and Love their long repose
Shall burst, more bright and good
Than all who fell, than One who rose,
Than many unsubdued:
Not gold, not blood, their altar dowers,
But votive tears and symbol flowers.

O cease! must hate and death return?
Cease! must men kill and die?
Cease! drain not to its dregs the urn
Of bitter prophecy!
The world is weary of the past—
O might it die or rest at last!

Revolusjonens røst

Har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen i det siste, ettersom dataen har kræsjet. Men jeg kan jo kjøre på nå.

De tre diktene jeg nå tar for meg er alle hva man kan kalle revolusjonære og alle bruker mer eller mindre tydelig symbolikk når de omtaler det.

Den eldste av disse, Shelleys "England in 1819", tar utgangspunkt i Peterloo-massakeren i 1819, ("A people starved and stabbed in the untilled field,--") der kavaleriet angrep en stor mengde mennesker som protesterte for parlamentsreform. 15 mennesker ble drept og flere hundre ble skadet. De første linjene er en henvisning til den daværende kongen, George 3., som var, som diktet sier, blind, gal og foraktet samt hans udugelige sønner (han hadde fem). Når revolusjonen kommer i de siste linjene, fremstår den som en slags Jesus-skikkelse, som oppstår av "gravene" beskrevet i de tidligere linjene. Legg også merke til at hele diktet er en setning.

Sonnet: England in 1819 av Percy Bysshe Shelley

An old, mad, blind, despised, and dying king,--
Princes, the dregs of their dull race, who flow
Through public scorn, mud from a muddy spring,--
Rulers who neither see, nor feel, nor know,
But leech-like to their fainting country cling,
Till they drop, blind in blood, without a blow,--
A people starved and stabbed in the untilled field,--
An army which liberticide and prey
Makes as a two-edged sword to all who wield,--
Golden and sanguine laws which tempt and slay;
Religion Christless, Godless, a book sealed,--
A Senate--Time's worst statute unrepealed,--
Are graves from which a glorious Phantom may
Burst to illumine our tempestuous day.

I 1844 gjorde en stor gruppe vevere fra den prøysiske provinsen Schelsien opprør mot det undertrykkende regimet i landet. Dette vakte stor oppsikt og Heinrich Heine skrev i den sammenheng et av sine mest kjente dikt, "Die schlesischen Weber", der veverne blir beskrevet som å veve "likduken" til det gamle Tyskland, hvori tre forbannelser var innvevd, en forbannelse over Gud, kongen og "det falske fedrelandet", statene i datidens oppstykkede tyske forbund.

"Die schlesischen Weber" av Heinrich Heine

Im düstern Auge keine Träne, Sie sitzen am Webstuhl und fletschen die Zähne: "Deutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem Götzen, zu dem wir gebeten In Winterskälte und Hungersnöten; Wir haben vergebens gehofft und geharrt, Er hat uns geäfft, gefoppt und genarrt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem König, dem König der Reichen, Den unser Elend nicht konnte erweichen, Der den letzten Groschen von uns erpreßt Und uns wie Hunde erschießen läßt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem falschen Vaterlande, Wo nur gedeihen Schmach und Schande, Wo jede Blume früh geknickt, Wo Fäulnis und Moder den Wurm erquickt - Wir weben, wir weben! Das Schiffchen fliegt, der Webstuhl kracht, Wir weben emsig Tag und Nacht - Altdeutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben!"

Georg Weerth skrev også et berømt dikt i sammenheng med denne oppstanden, der revolusjonen fremstår som en gigantisk kannibalistisk etefest, der jeg-personen gjør det klart at hvis folket fortsetter å sulte, vil resulatet bli at kongen og hele regimet vil bli fortært av folkemassen. Også dette er et veldig effektiv retorisk dikt:

"Das Hungerlied" av George Weerth

Verehrter Herr und König,
Weißt du die schlimme Geschicht?
Am Montag aßen wir wenig,
Und am Dienstag aßen wir nicht.

Und am Mittwoch mußten wir darben
Und am Donnerstag litten wir Not;
Und ach, am Freitag starben
Wir fast den Hungertod!

Drum laß am Samstag backen
Das Brot, fein säuberlich -
Sonst werden wir sonntags packen
Und fressen, o König, dich!