Viser innlegg med etiketten Tysk lyrikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tysk lyrikk. Vis alle innlegg

lørdag 14. juni 2008

Livet etter døden

Rilke, Williams og Plath er kanskje et mer opplagt par enn Burns og Moren Vesaas. De er i alle fall betydelig nærmere i tid og innenfor ca. den samme litterære tradisjonen. Tematikk har de til felles også, og det er det det skal handle om nå.

Egentlig er det ikke så innviklet det hele. Rilkes "Blaue Hortensie", Williams' "Spring and All" og Plaths "Mystic" har i alle fall det til felles at de er sykliske, de går fra død til liv.

"Blaue Hortensie" er et såkalt "Dinggedicht". Det vil si at diktet er en beskrivelse av en ting, en blå hortensie. Tema er derimot noe annet:

"Blaue Hortensie" av Rainer Maria Rilke

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rau,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.
Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;
Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.
Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Alt er her mørkt og trist, en blomst er i ferd med å tørke ut, og dette underbygges av bruken av farger som symbol. Blå for det som visner, grønn for det som spirer. Når det grønne igjen bryter frem i siste setning, er det livet som seirer over døden.

Også William Carlos Williams' dikt "Spring and All" er inne på samme tema. Også dette er et slags dinggedicht og her er stillstanden spesielt tydelig gjennom fraværet av verb (som signaliserer bevegelse) i første del av diktet:

By the road to the contagious hospital
under the surge of the blue
mottled clouds driven from the
northeast—a cold wind. Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen

patches of standing water
the scattering of tall trees

All along the road the reddish
purplish, forked, upstanding, twiggy
stuff of bushes and small trees
with dead, brown leaves under them
leafless vines—

Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—

They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—

Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf

One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf

But now the stark dignity of
entrance—Still, the profound change
has come upon them: rooted they
grip down and begin to awaken

En liknende tematikk, død som blir liv, finnes ogsåi Plaths "Mystic":

The air is a mill of hooks --
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.
I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up

Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun's conflagration, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?

The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones

Whose hopes are so low they are comfortable --
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea

Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.

The heart has not stopped.

Selv om det er sommer i dette diktet, er det død ("Dead smell of sun on wood cabins"), samt frykt for å aldri kunne vende tilbake til det opprinnelige ("Once one has seen God, what is the remedy?"). Beskrivelsene av det håpløse er nokså inngående, så når det nye livet endelig kommer, er det kanskje ikke helt troverdig. Likefult er det et av de mest positive diktene Plath skrev like før sin død. Men det sier kanskje ikke så mye.

tirsdag 3. juni 2008

Revolusjonens røst

Har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen i det siste, ettersom dataen har kræsjet. Men jeg kan jo kjøre på nå.

De tre diktene jeg nå tar for meg er alle hva man kan kalle revolusjonære og alle bruker mer eller mindre tydelig symbolikk når de omtaler det.

Den eldste av disse, Shelleys "England in 1819", tar utgangspunkt i Peterloo-massakeren i 1819, ("A people starved and stabbed in the untilled field,--") der kavaleriet angrep en stor mengde mennesker som protesterte for parlamentsreform. 15 mennesker ble drept og flere hundre ble skadet. De første linjene er en henvisning til den daværende kongen, George 3., som var, som diktet sier, blind, gal og foraktet samt hans udugelige sønner (han hadde fem). Når revolusjonen kommer i de siste linjene, fremstår den som en slags Jesus-skikkelse, som oppstår av "gravene" beskrevet i de tidligere linjene. Legg også merke til at hele diktet er en setning.

Sonnet: England in 1819 av Percy Bysshe Shelley

An old, mad, blind, despised, and dying king,--
Princes, the dregs of their dull race, who flow
Through public scorn, mud from a muddy spring,--
Rulers who neither see, nor feel, nor know,
But leech-like to their fainting country cling,
Till they drop, blind in blood, without a blow,--
A people starved and stabbed in the untilled field,--
An army which liberticide and prey
Makes as a two-edged sword to all who wield,--
Golden and sanguine laws which tempt and slay;
Religion Christless, Godless, a book sealed,--
A Senate--Time's worst statute unrepealed,--
Are graves from which a glorious Phantom may
Burst to illumine our tempestuous day.

I 1844 gjorde en stor gruppe vevere fra den prøysiske provinsen Schelsien opprør mot det undertrykkende regimet i landet. Dette vakte stor oppsikt og Heinrich Heine skrev i den sammenheng et av sine mest kjente dikt, "Die schlesischen Weber", der veverne blir beskrevet som å veve "likduken" til det gamle Tyskland, hvori tre forbannelser var innvevd, en forbannelse over Gud, kongen og "det falske fedrelandet", statene i datidens oppstykkede tyske forbund.

"Die schlesischen Weber" av Heinrich Heine

Im düstern Auge keine Träne,
Sie sitzen am Webstuhl und fletschen die Zähne:
"Deutschland, wir weben dein Leichentuch,
Wir weben hinein den dreifachen Fluch -
Wir weben, wir weben!

Ein Fluch dem Götzen, zu dem wir gebeten
In Winterskälte und Hungersnöten;
Wir haben vergebens gehofft und geharrt,
Er hat uns geäfft, gefoppt und genarrt -
Wir weben, wir weben!

Ein Fluch dem König, dem König der Reichen,
Den unser Elend nicht konnte erweichen,
Der den letzten Groschen von uns erpreßt
Und uns wie Hunde erschießen läßt -
Wir weben, wir weben!

Ein Fluch dem falschen Vaterlande,
Wo nur gedeihen Schmach und Schande,
Wo jede Blume früh geknickt,
Wo Fäulnis und Moder den Wurm erquickt -
Wir weben, wir weben!

Das Schiffchen fliegt, der Webstuhl kracht,
Wir weben emsig Tag und Nacht -
Altdeutschland, wir weben dein Leichentuch,
Wir weben hinein den dreifachen Fluch -
Wir weben, wir weben!"

Georg Weerth skrev også et berømt dikt i sammenheng med denne oppstanden, der revolusjonen fremstår som en gigantisk kannibalistisk etefest, der jeg-personen gjør det klart at hvis folket fortsetter å sulte, vil resulatet bli at kongen og hele regimet vil bli fortært av folkemassen. Også dette er et veldig effektiv retorisk dikt:

"Das Hungerlied" av George Weerth

Verehrter Herr und König,
Weißt du die schlimme Geschicht?
Am Montag aßen wir wenig,
Und am Dienstag aßen wir nicht.

Und am Mittwoch mußten wir darben
Und am Donnerstag litten wir Not;
Und ach, am Freitag starben
Wir fast den Hungertod!

Drum laß am Samstag backen
Das Brot, fein säuberlich -
Sonst werden wir sonntags packen
Und fressen, o König, dich!

torsdag 15. mai 2008

Kommunist? Javisst

Heine er en av annen av mine favorittlyrikere. Kanskje ikke den mest utfordrende, kanskje ikke den mest imponerende, men han er smart, underholdende, morsom og en stor retoriker. Best er han nok i sine politiske dikt, der han, som forøvrig var venn av Marx og Engels, tilhørte en av de definitive raddisene i litteraturverdenen. "Die Wanderratten" er et av de beste og et glimrende eksempel på hvordan hvor satirisk, treffende og aktuell Heine fortsatt er, der han ironisk fremstiller den voksende arbeiderklassen som rotter.

"Die Wanderratten" av Heinrich Heine

Es gibt zwei Sorten Ratten:
Die hungrigen und satten.
Die satten bleiben vergnügt zu Haus,
Die hungrigen aber wandern aus.

Sie wandern viel tausend Meilen,
Ganz ohne Rasten und Weilen,
Gradaus in ihrem grimmigen Lauf,
Nicht Wind noch Wetter hält sie auf.

Sie klimmen wohl über die Höhen,
Sie schwimmen wohl durch die Seen;
Gar manche ersäuft oder bricht das Genick,
Die lebenden lassen die toten zurück.

Es haben diese Käuze
Gar fürchterliche Schnäuze;
Sie tragen die Köpfe geschoren egal,
Ganz radikal, ganz rattenkahl.

Die radikale Rotte
Weiß nichts von einem Gotte.
Sie lassen nicht taufen ihre Brut,
Die Weiber sind Gemeindegut.

Der sinnliche Rattenhaufen,
Er will nur fressen und saufen,
Er denkt nicht, während er säuft und frißt,
Daß unsre Seele unsterblich ist.

So eine wilde Ratze,
Die fürchtet nicht Hölle, nicht Katze;
Sie hat kein Gut, sie hat kein Geld
Und wünscht aufs neue zu teilen die Welt.

Die Wanderratten, o wehe!
Sie sind schon in der Nähe.
Sie rücken heran, ich höre schon
Ihr Pfeifen - die Zahl ist Legion.

O wehe! wir sind verloren,
Sie sind schon vor den Toren!
Der Bürgermeister und Senat,
Sie schütteln die Köpfe, und keiner weiß Rat.

Die Bürgerschaft greift zu den Waffen,
Die Glocken läuten die Pfaffen.
Gefährdet ist das Palladium
Des sittlichen Staats, das Eigentum.

Nicht Glockengeläute, nicht Pfaffengebete,
Nicht hochwohlweise Senatsdekrete,
Auch nicht Kanonen, viel Hundertpfünder,
Sie helfen Euch heute, Ihr lieben Kinder!

Heut helfen Euch nicht die Wortgespinste
Der abgelebten Redekünste.
Man fängt nicht Ratten mit Syllogismen,
Sie springen über die feinsten Sophismen.

Im hungrigen Magen Eingang finden
Nur Suppenlogik mit Knödelgründen,
Nur Argumente von Rinderbraten,
Begleitet mit Göttinger Wurst-Zitaten.

Ein schweigender Stockfisch, in Butter gesotten,
Behaget den radikalen Rotten
Viel besser als ein Mirabeau
Und alle Redner seit Cicero.