Død og tro

Føler jeg burde komme med en motvekt til forrige, beinhardateistiske dikt. Derfor prøver jeg med et av Tennyson, som er voldsomt religiøst, men også fantastiskt flott og med en nesten overjordisk nydelig metafor- og bildebruk. Dette er prologen til Tennysons store dikt "In Memoriam", der han minnes sin venn Arthur Hallam. Les og nyt. 

Strong Son of God, immortal Love,

    Whom we, that have not seen thy face,

    By faith, and faith alone, embrace,

Believing where we cannot prove;

Thine are these orbs of light and shade;

    Thou madest Life in man and brute;

    Thou madest Death; and lo, thy foot

Is on the skull which thou hast made.

Thou wilt not leave us in the dust:

    Thou madest man, he knows not why,

    He thinks he was not made to die;

And thou hast made him: thou art just.

Thou seemest human and divine,

    The highest, holiest manhood, thou:

    Our wills are ours, we know not how;

Our wills are ours, to make them thine.

Our little systems have their day;

    They have their day and cease to be:

    They are but broken lights of thee,

And thou, O Lord, art more than they.

We have but faith: we cannot know;

    For knowledge is of things we see;

    And yet we trust it comes from thee,

A beam in darkness: let it grow.

Let knowledge grow from more to more,

    But more of reverence in us dwell;

    That mind and soul, according well,

May make one music as before,

But vaster. We are fools and slight;

    We mock thee when we do not fear:

    But help thy foolish ones to bear;

Help thy vain worlds to bear thy light.

Forgive what seem’d my sin in me;

    What seem’d my worth since I began;

    For merit lives from man to man,

And not from man, O Lord, to thee.

Forgive my grief for one removed,

    Thy creature, whom I found so fair.

    I trust he lives in thee, and there

I find him worthier to be loved.

Forgive these wild and wandering cries,

    Confusions of a wasted youth;

    Forgive them where they fail in truth,

And in thy wisdom make me wise.

 

Melankoli og død

Jeg føler meg litt melankolsk i kveld og prøvde å finne et dikt som kunne beskrive hvordan jeg føler meg. Jeg lyktes ikke helt, men fant i alle fall på at jeg kunne trykke dette diktet, et dikt om omhandler død på en merkelig, matter-of-factly måte som alltid har fascinert med. Kanskje er det tonen, for det ikke er temaet, som fascinerer med i kveld. Flott er det i alle fall, og får meg til å tenke på at jeg paradoksalt nok, ikke bruker nok tid på å lese dikt:

"Aubade" av Philip Larkin

I work all day, and get half-drunk at night.
Waking at four to soundless dark, I stare.
In time the curtain-edges will grow light.
Till then I see what's really always there:
Unresting death, a whole day nearer now,
Making all thought impossible but how
And where and when I shall myself die.
Arid interrogation: yet the dread
Of dying, and being dead,
Flashes afresh to hold and horrify.

The mind blanks at the glare. Not in remorse
- The good not done, the love not given, time
Torn off unused - nor wretchedly because
An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings, and may never;
But at the total emptiness for ever,
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always. Not to be here,
Not to be anywhere,
And soon; nothing more terrible, nothing more true.

This is a special way of being afraid
No trick dispels. Religion used to try,
That vast, moth-eaten musical brocade
Created to pretend we never die,
And specious stuff that says No rational being
Can fear a thing it will not feel, not seeing
That this is what we fear - no sight, no sound,
No touch or taste or smell, nothing to think with,
Nothing to love or link with,
The anasthetic from which none come round.

And so it stays just on the edge of vision,
A small, unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things may never happen: this one will,
And realisation of it rages out
In furnace-fear when we are caught without
People or drink. Courage is no good:
It means not scaring others. Being brave
Lets no one off the grave.
Death is no different whined at than withstood.

Slowly light strengthens, and the room takes shape.
It stands plain as a wardrobe, what we know,
Have always known, know that we can't escape,
Yet can't accept. One side will have to go.
Meanwhile telephones crouch, getting ready to ring
In locked-up offices, and all the uncaring
Intricate rented world begins to rouse.
The sky is white as clay, with no sun.
Work has to be done.
Postmen like doctors go from house to house.

Ny start

Huff, ikke bra dette. Tre uker og ingen innlegg. Jeg lover skjerpings med det første og starter med et av mine absolutte favorittdikt fra en av mine absolutte favoritterpoeter; "Leda and the Swan" av William Butler Yeats.

A sudden blow: the great wings beating still
Above the staggering girl, her thighs caressed
By his dark webs, her nape caught in his bill,
He holds her helpless breast upon his breast.

How can those terrified vague fingers push
The feathered glory from her loosening thighs?
How can body, laid in that white rush,
But feel the strange heart beating where it lies?

A shudder in the loins, engenders there
The broken wall, the burning roof and tower
And Agamemnon dead.
Being so caught up,
So mastered by the brute blood of the air,
Did she put on his knowledge with his power
Before the indifferent beak could let her drop?

Temaet for diktet er følgenede: En beskrivelse av hvordan Zevs, i form av en svane, voldtar Leda. Sammen unnfanger de heltene Caster og Pollox, samt Helene av Troya, som forårsaket den troyanske krig, og Clyminestra, som drepte sin ektemann Agamemnon, og ble hevnet av sin sønn Orestes (denne historien er mest kjent gjennom Aischylos' tradgedietrilogi "Orestien"). Zevs' voldtekt var derfor en svært sjebnesvanger episode. Yeats trodde imidlertid at den også markerte inngangen til en ny totusenårsepoke (lik Kristi fødsel) og det er derfor relevant å trekke paralleler mellom Leda og Marias skjebne.

Lys i mørke

Er sommer og sol og har egentlig endel ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å blogge, men føler jeg trenger et nytt innlegg nå.

Jeg var inne på dårlige krigsdikt for en stund siden, nå tenker jeg at det er en ide å skrive om de gode krigsdiktene som også finnes. Og de gjør de selvfølgelig. Det er også fort å glemme at det første litterære verket i Vestens historie er et krigsdikt, nemlig Illiaden. Trolig er dette også det klart beste vi har fått. Få krigsdikt (eller andre verker som tar opp temaet krig) er i alle fall bedre til å gjenspeile tvetydigheten i krig, hvordan det ikke finnes helter og skurker, sympatien ligger snarere hos "antagonisten" Hector enn "protagonisten" Achillevs. Illiaden får i det hele tatt de fleste senere verker som tar opp den typen problematikk til å se bent frem barbariske ut. (Bare se for eksempel Illiaden-filmatisjonen "Troy" av Wolfgang Peterson")

Temaet om krig, og kanskje spesielt desillusjonen som fulgte de to store krigene i forrige århundre, kommer imidlertid tydelig frem i noen av de fremste litterære verkene forfattet på 1900-tallet. Best er kanskje dette, en del av Ezra Pounds lange dikt "Hugh Selwyn Mauberly" hvor selve den fragmenterte formen like mye som hva som fortelles, bidrar til en følelse vi desillusjon og oppgitthet i etterkant av 1. verdenskrig.

These fought, in any case,
and some believing, pro domo, in any case ..

Some quick to arm,
some for adventure,
some from fear of weakness,
some from fear of censure,
some for love of slaughter, in imagination,
learning later ...

some in fear, learning love of slaughter;
Died some pro patria, non dulce non et decor" ..

walked eye-deep in hell
believing in old men's lies, then unbelieving
came home, home to a lie,
home to many deceits,
home to old lies and new infamy;

usury age-old and age-thick
and liars in public places.

Daring as never before, wastage as never before.
Young blood and high blood,
Fair cheeks, and fine bodies;

Sjelden har vel krigens meningsløshet blitt tydeligere analysert og fremstilt.

Et annet dikt med mange likheter er "Inventur" av Günther Eich, som var tysk soldat i 2. verdenskrig. I dette hans mest berømte dikt ramser jeg-personen, som tydligvis også var soldat og krigsfange, opp de få eiendelene han har. Den enorme fysiske og åndelige fattigheten gjenspeiler på mange måter Det tyske riket som i 1945 lå i ruiner. For jeg-personen er det heldigvis et håp, nemlig kunsten. Kloke ord altså.

Inventur

Dies ist meine Mütze,
dies ist mein Mantel,
hier mein Rasierzeug
im Beutel aus Leinen.

Konservenbüchse:
Mein Teller, mein Becher,
ich hab in das Weißblech
den Namen geritzt.

Geritzt hier mit diesem
kostbaren Nagel,
den vor begehrlichen
Augen ich berge.

Im Brotbeutel sind
ein Paar wollene Socken
und einiges, was ich
niemand verrate,

so dient er als Kissen
nachts meinem Kopf.
Die Pappe hier liegt
zwischen mir und der Erde.

Die Bleistiftmine
lieb ich am meisten:
Tags schreibt sie mir Verse,
die nachts ich erdacht.

Dies ist mein Notizbuch,
dies ist meine Zeltbahn,
dies ist mein Handtuch,
dies ist mein Zwirn.

Tanker rundt en bursdag

Det er en sang som har hjemsøkt meg med tanke på denne dagen, min tjuefjerde fødselsdag, nemlig Crosby, Stills, Nash and Youngs "4+20", skrevet og fremført av Graham Nash til plata "Déjà Vu". Den er slik:

Four and Twenty years ago
I come into this life,
Son of a woman
And a man who lived in strife.
He was tired of being poor
But he wasn't into selling door to door
And he worked like a devil to be more.

A different kind of poverty now upsets me so
Night after sleepless night
I walk the floor and want to know
Why am I so alone?
Where is my woman, can I bring her home?
Have I driven her away?
Is she gone?

Morning comes the sunrise,
And I'm driven to my bed
I see that it is empty
And there's devils in my head.
I embrace the many colored beast.
I grow weary of the torment
Can there be no peace?
And I find myself just wishing that my life would simply cease.

Den nådeløse, skremmende teksten, som underbygges av det akkustiske akkopagnementet, skiller seg helt ut på CSNYs hippieplata. Den er trist og pessimistisk, sangeren er tilsynelatende suicidal, om noe som egentlig burde være positivt. Helt hvorfor sangen fascinerer så mye har riktignok mye med selve innspillingen å gjøre (du bør høre den også), men det er i alle fall en av mine favorittsanger selv om jeg (takk Gud) ikke identifiserer meg nevneverdig med den.

The Working Life

Skal på Bruce Springsteen-konsert i dag, og tenkte i den sammenheng å ta for meg noen Springsteen-tekster.

I motsetning til en i bunn og grunn nokså elitær lyriker som Bob Dylan, er Bruce Springsteen langt på vei en genuin arbeiderklassedikter, og miljøet hans sanger tar utgangspunkt i er uten unntak et arbeidsklassemiljø. Min favoritt i så måte er følgende tekst, "Factory" fra platen "Darkness at the Edge of Town":

Early in the morning factory whistle blows,
Man rises from bed and puts on his clothes,
Man takes his lunch, walks out in the morning light,
It's the working, the working, just the working life.

Through the mansions of fear, through the mansions of pain,
I see my daddy walking through them factory gates in the rain,
Factory takes his hearing, factory gives him life,
The working, the working, just the working life.

End of the day, factory whistle cries,
Men walk through these gates with death in their eyes.
And you just better believe, boy,
somebody's gonna get hurt tonight,
It's the working, the working, just the working life.

Svært tydelig her altså, men vi kan finne det i også mer kjente låter av Springsteen. For eksempel min favoritt-Bruce-sang "Thunder Road" som skildrer et ønske om å flykte fra en hard, økonomisk trengt situasjon med lavstatusjobber og lite håp for fremtiden (et tema Springsteen også behandler i andre sanger) som klimakser i den strålende, svært talende linjen "It's town full of losers /And I'm pulling out of here to win" :

The screen door slams
Mary' dress waves
Like a vision she dances across the porch
As the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey that's me and I want you only
Don't turn me home again
I just can't face myself alone again

Don't run back inside
Darling you know just what I'm here for
So you're scared and you're thinking
That maybe we ain't that young anymore
Show a little faith there's magic in the night
You ain't a beauty but hey you're alright
Oh and that's alright with me

You can hide 'neath your covers
And study your pain
Make crosses from your lovers
Throw roses in the rain
Waste your summer praying in vain
For a saviour to rise from these streets
Well now I'm no hero
That's understood
All the redemption I can offer girl
Is beneath this dirty hood
With a chance to make it good somehow
Hey what else can we do now ?

Except roll down the window
And let the wind blow
Back your hair
Well the night's busting open
These two lanes will take us anywhere
We got one last chance to make it real
To trade in these wings on some wheels
Climb in back
Heaven's waiting on down the tracks
Oh-oh come take my hand
We're riding out tonight to case the promised land
Oh-oh Thunder Road oh Thunder Road
Lying out there like a killer in the sun
Hey I know it's late we can make it if we run
Oh Thunder Road sit tight take hold
Thunder Road

Well I got this guitar
And I learned how to make it talk
And my car's out back
If you're ready to take that long walk
From your front porch to my front seat
The door's open but the ride it ain't free
And I know you're lonely
For words that I ain't spoken
But tonight we'll be free
All the promises'll be broken
There were ghosts in the eyes
Of all the boys you sent away
They haunt this dusty beach road
In the skeleton frames of burned out Chevrolets
They scream your name at night in the street
Your graduation gown lies in rags at their feet
And in the lonely cool before dawn
You hear their engines roaring on
But when you get to the porch they're gone
On the wind so Mary climb in
It's town full of losers
And I'm pulling out of here to win

Krig(sdikt)=helvete

Og nå: Noe helt annet!

Tidligere har jeg i denne bloggen bare trykket dikt jeg synes har holdt en høy kvalitet. Nå vil jeg gjøre det motsatte, trykke dikt jeg synes er dårlige.

Innen et tema mer enn noe annet, synes jeg det finnes veldig, veldig, veldig lite god poesi, er krigspoesi. Her tenker jeg ikke først og fremst på patriotiske raljeringer av typen for eksempel Jessie Pope kom med under 1. verdenskrig (Selv om det er en avsproring kan jeg gi et eksempel på et et dikt av henne nå):

"The Call" av Jessie Pope

Who's for the trench ?
Are you, my laddie?
Who'll follow French ?
Will you, my laddie?
Who's fretting to begin,
Who's going out to win?
And who wants to save his skin ?
Do you, my laddie?
Who's for the khaki suit ?
Are you, my laddie?
Who longs to charge and shoot ?
Do you, my laddie?
Who's keen on getting fit,
Who means to show his grit,
And who'd rather wait a bit ?
Would you, my laddie?
Who'll earn the Empire's thanks ?
Will you, my laddie?
Who'll swell the victor's ranks ?
Will you, my laddie?
When that procession comes,
Banners and rolling drums ?
Who'll stand and bite his thumbs ?
Will you, my laddie?

Skrekkelig, ikke sant? (selv om rimmønsteret er ganske bra da)

Men det er ikke poenget mitt. Jeg tenker først og fremst på krigsdikt som på mange møter er svært fornuftige, men som er ubrukelig som poesi, eller kunst i det hele tatt, fordi de er så fryktelig ensidige. For eksempel dette berømte diktet av Nordahl Grieg:

"17 mai 1940" av Nodahl Grieg

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Eller dette av Wilfred Owen:

"Dulce Et Decorum Est "

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.

GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Dette siste sitatet på latin betyr: Det er søtt og passende å dø for landet sitt.

Diktene er ikke så verst ved de første gjennomlesningene, men snart oppdager du at de er kjedelige, at de har lite eller intet å gi utenover overflaten, at de ikke tomme. Nesten alle krigsdikt er sånn. (Første del av Dulce et decorum est er dessuten klønete i alle fall, men heller ikke det er poenget.) Hvorfor: Fordi de, som alt annet i en krig, velger en side. Skal man lage god poesi, er dette i mine øyne en luksus man ikke kan tillate seg. Med det forsvinner interessen, spenningen i teksten og alt blir forutsigbart og rett frem. Men selvfølgelig, det er laget gode dikt om krig også, og det skal jeg komme tilbake til.