Krig(sdikt)=helvete

Og nå: Noe helt annet!

Tidligere har jeg i denne bloggen bare trykket dikt jeg synes har holdt en høy kvalitet. Nå vil jeg gjøre det motsatte, trykke dikt jeg synes er dårlige.

Innen et tema mer enn noe annet, synes jeg det finnes veldig, veldig, veldig lite god poesi, er krigspoesi. Her tenker jeg ikke først og fremst på patriotiske raljeringer av typen for eksempel Jessie Pope kom med under 1. verdenskrig (Selv om det er en avsproring kan jeg gi et eksempel på et et dikt av henne nå):

"The Call" av Jessie Pope

Who's for the trench ?
Are you, my laddie?
Who'll follow French ?
Will you, my laddie?
Who's fretting to begin,
Who's going out to win?
And who wants to save his skin ?
Do you, my laddie?
Who's for the khaki suit ?
Are you, my laddie?
Who longs to charge and shoot ?
Do you, my laddie?
Who's keen on getting fit,
Who means to show his grit,
And who'd rather wait a bit ?
Would you, my laddie?
Who'll earn the Empire's thanks ?
Will you, my laddie?
Who'll swell the victor's ranks ?
Will you, my laddie?
When that procession comes,
Banners and rolling drums ?
Who'll stand and bite his thumbs ?
Will you, my laddie?

Skrekkelig, ikke sant? (selv om rimmønsteret er ganske bra da)

Men det er ikke poenget mitt. Jeg tenker først og fremst på krigsdikt som på mange møter er svært fornuftige, men som er ubrukelig som poesi, eller kunst i det hele tatt, fordi de er så fryktelig ensidige. For eksempel dette berømte diktet av Nordahl Grieg:

"17 mai 1940" av Nodahl Grieg

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Eller dette av Wilfred Owen:

"Dulce Et Decorum Est "

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.

GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Dette siste sitatet på latin betyr: Det er søtt og passende å dø for landet sitt.

Diktene er ikke så verst ved de første gjennomlesningene, men snart oppdager du at de er kjedelige, at de har lite eller intet å gi utenover overflaten, at de ikke tomme. Nesten alle krigsdikt er sånn. (Første del av Dulce et decorum est er dessuten klønete i alle fall, men heller ikke det er poenget.) Hvorfor: Fordi de, som alt annet i en krig, velger en side. Skal man lage god poesi, er dette i mine øyne en luksus man ikke kan tillate seg. Med det forsvinner interessen, spenningen i teksten og alt blir forutsigbart og rett frem. Men selvfølgelig, det er laget gode dikt om krig også, og det skal jeg komme tilbake til.