Lys i mørke

Er sommer og sol og har egentlig endel ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å blogge, men føler jeg trenger et nytt innlegg nå.

Jeg var inne på dårlige krigsdikt for en stund siden, nå tenker jeg at det er en ide å skrive om de gode krigsdiktene som også finnes. Og de gjør de selvfølgelig. Det er også fort å glemme at det første litterære verket i Vestens historie er et krigsdikt, nemlig Illiaden. Trolig er dette også det klart beste vi har fått. Få krigsdikt (eller andre verker som tar opp temaet krig) er i alle fall bedre til å gjenspeile tvetydigheten i krig, hvordan det ikke finnes helter og skurker, sympatien ligger snarere hos "antagonisten" Hector enn "protagonisten" Achillevs. Illiaden får i det hele tatt de fleste senere verker som tar opp den typen problematikk til å se bent frem barbariske ut. (Bare se for eksempel Illiaden-filmatisjonen "Troy" av Wolfgang Peterson")

Temaet om krig, og kanskje spesielt desillusjonen som fulgte de to store krigene i forrige århundre, kommer imidlertid tydelig frem i noen av de fremste litterære verkene forfattet på 1900-tallet. Best er kanskje dette, en del av Ezra Pounds lange dikt "Hugh Selwyn Mauberly" hvor selve den fragmenterte formen like mye som hva som fortelles, bidrar til en følelse vi desillusjon og oppgitthet i etterkant av 1. verdenskrig.

These fought, in any case,
and some believing, pro domo, in any case ..

Some quick to arm,
some for adventure,
some from fear of weakness,
some from fear of censure,
some for love of slaughter, in imagination,
learning later ...

some in fear, learning love of slaughter;
Died some pro patria, non dulce non et decor" ..

walked eye-deep in hell
believing in old men's lies, then unbelieving
came home, home to a lie,
home to many deceits,
home to old lies and new infamy;

usury age-old and age-thick
and liars in public places.

Daring as never before, wastage as never before.
Young blood and high blood,
Fair cheeks, and fine bodies;

Sjelden har vel krigens meningsløshet blitt tydeligere analysert og fremstilt.

Et annet dikt med mange likheter er "Inventur" av Günther Eich, som var tysk soldat i 2. verdenskrig. I dette hans mest berømte dikt ramser jeg-personen, som tydligvis også var soldat og krigsfange, opp de få eiendelene han har. Den enorme fysiske og åndelige fattigheten gjenspeiler på mange måter Det tyske riket som i 1945 lå i ruiner. For jeg-personen er det heldigvis et håp, nemlig kunsten. Kloke ord altså.

Inventur

Dies ist meine Mütze,
dies ist mein Mantel,
hier mein Rasierzeug
im Beutel aus Leinen.

Konservenbüchse:
Mein Teller, mein Becher,
ich hab in das Weißblech
den Namen geritzt.

Geritzt hier mit diesem
kostbaren Nagel,
den vor begehrlichen
Augen ich berge.

Im Brotbeutel sind
ein Paar wollene Socken
und einiges, was ich
niemand verrate,

so dient er als Kissen
nachts meinem Kopf.
Die Pappe hier liegt
zwischen mir und der Erde.

Die Bleistiftmine
lieb ich am meisten:
Tags schreibt sie mir Verse,
die nachts ich erdacht.

Dies ist mein Notizbuch,
dies ist meine Zeltbahn,
dies ist mein Handtuch,
dies ist mein Zwirn.