Det er en sang som har hjemsøkt meg med tanke på denne dagen, min tjuefjerde fødselsdag, nemlig Crosby, Stills, Nash and Youngs "4+20", skrevet og fremført av Graham Nash til plata "Déjà Vu". Den er slik:
Four and Twenty years ago
I come into this life,
Son of a woman
And a man who lived in strife.
He was tired of being poor
But he wasn't into selling door to door
And he worked like a devil to be more.
A different kind of poverty now upsets me so
Night after sleepless night
I walk the floor and want to know
Why am I so alone?
Where is my woman, can I bring her home?
Have I driven her away?
Is she gone?
Morning comes the sunrise,
And I'm driven to my bed
I see that it is empty
And there's devils in my head.
I embrace the many colored beast.
I grow weary of the torment
Can there be no peace?
And I find myself just wishing that my life would simply cease.
Den nådeløse, skremmende teksten, som underbygges av det akkustiske akkopagnementet, skiller seg helt ut på CSNYs hippieplata. Den er trist og pessimistisk, sangeren er tilsynelatende suicidal, om noe som egentlig burde være positivt. Helt hvorfor sangen fascinerer så mye har riktignok mye med selve innspillingen å gjøre (du bør høre den også), men det er i alle fall en av mine favorittsanger selv om jeg (takk Gud) ikke identifiserer meg nevneverdig med den.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar