Første post

Jeg har tenkt på dette lenge, å opprette en poesiblogg. Det er kanskje corny (for å sitere Knut Nærum : "poesi har alltid vært corny. Det er derfor så få liker det") , men vel, jeg har hatt lyst til det, så får de som synes det er teit mobbe meg for det. Jeg kan tåle såpass.

Et problem for meg bare: Navnet. Hva skulle jeg kalle denne bloggen? Jeg var ganske sikker på at jeg ikke skulle kalle den noe engelsk. Jeg misliker alltid å bruke engelske titler, selv om de aller fleste diktene i denne bloggen kommer til å være på det språket. Noe på tysk er også uaktuelt, siden så få forstår det og fordi, vel, det er litt teit. Jeg var inne på å gi den en eller annen klassisk referanse, kanskje kalle den prometheus.blogspot.com eller orfeus.blogspot.com (når jeg ser disse forslagene på trykk ser de faktisk ganske fancy ut, og jeg angrer nesten) men jeg følte det ble for pretensiøst. Dessuten er sammenhengen mellom Prometheus og poesi nokså vag og Orfeus er en klisjé, selv om jeg innser at den endelige tittelen peker i samme retning, nemlig konseptet "Liebestod" som jeg regner jeg vil komme tilbake til i denne bloggen. "Anatomikammeret", som er en henvisning, hvis du ikke tok det, til Henrik Wergelands "Piken på anatomikammeret", ble valgt, for det første fordi det var norskt dikt, men samtidig et dikt som ettertrykkelig kan plasseres i en felleseuropeisk kontekst, noe som er litt av poenget med denne bloggen, nemlig i all beskjedhet å presentere europeisk lyrikk i en norsk (blogg-)kontekst; og for det andre fordi diktet er mest kjent gjennom boken alle norske litt.vitt.-studenter har i hylla si, nemlig den evig forbannede (seriøst, jeg hater den boka) "Dikt fra Antikken til i dag", som tross alt inneholder veldig mange fine dikt (jeg er fullt klart over at denne setningen var totalt uleselig, men jeg betrakter det som bloggerens privilegie å aldri trenge å bruke punktum).

Nuvel, var er vel da mer passende enn å begynne med nettopp dette flotte diktet:

Henrik Wergeland
PIKEN PÅ ANATOMIKAMMERET


- - Jo det er henne! O lys hit!
Og slipp ei kniven enn på glid
i denne armes hjerte!
O, der er reddsom vittighet
i lampens blikk, som stirrer ned
på denne døde smerte.

Så kold dengang den åndet så
den stolte verden jo derpå?
Og frekke øyne skar
det slør igjennom tidlig, som
den stakkels pikes fattigdom
av gyldne drømme bar.

Som blomst i isen frosset inn
jeg ser et trekk på denne kinn,
som vel jeg bør å kjenne.
Thi fryden i min barndomslek
før altfor høyt min skulder steg
- o var den ikke henne.

Tvert over bodde hun for oss,
i armod født som i sitt mos
på taket stemorsblommen.
Fornemme folk kun fattet svært,
at blod så fagert og så skjært
av fattigfolk var kommen.

Akk, mangt slikt åsyn dog jeg så
som månedsrosens prakt forgå,
som sommerfulgestøvet!
Dem skjebnes hånd for hårdt vel tok
og syndens spor dem overjog
som sneglens slim på løvet.