Dette innlegget skal handle om to av mine favorittdikt av en av mine favorittdiktere, nemlig "Byzantium"-diktene til W.B. Yeats. De er førdømt vanskelige begge to, men også utrolig gode.
Det først er sånn:
Sailing to Byzantium av William Butler Yeats
That is no country for old men. The young
In one another's arms, birds in the trees
- Those dying generations - at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.
Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unageing intellect.
An aged man is but a paltry thing,
A tattered coat upon a stick, unless
Soul clap its hands and sing, and louder sing
For every tatter in its mortal dress,
Nor is there singing school but studying
Monuments of its own magnificence;
And therefore I have sailed the seas and come
To the holy city of Byzantium.
O sages standing in God's holy fire
As in the gold mosaic of a wall,
Come from the holy fire, perne in a gyre,
And be the singing-masters of my soul.
Consume my heart away; sick with desire
And fastened to a dying animal
It knows not what it is; and gather me
Into the artifice of eternity.
Once out of nature I shall never take
My bodily form from any natural thing,
But such a form as Grecian goldsmiths make
Of hammered gold and gold enamelling
To keep a drowsy Emperor awake;
Or set upon a golden bough to sing
To lords and ladies of Byzantium
Of what is past, or passing, or to come.
"No country for old men", det er med en viss tilfredstillelse at denne åpningssetnigen nå har funnet sin plass i allmenne vokabular gjennom dne glimrende filmen til Coen-brødrene. Men diktet er bedre enn filmen. Den handler om dualisme, om jeg-personen som forsaker den forgjengelige, "virkelige" verden for Byzantium som i likhet med Keats' "Grecian urn" er evig fordi den er kunstig, fordi den er kunst. I "oppfølgerdiktet", som ble skrevet et par år senere, er den samme forakten for den virkelige verden til stede. Dette diktet er dessuten enda vanskeligere:
Byzantium av William Butler Yeats
The unpurged images of day recede;
The Emperor's drunken soldiery are abed;
Night resonance recedes, night-walkers' song
After great cathedral gong;
A starlit or a moonlit dome disdains
All that man is,
All mere complexities,
The fury and the mire of human veins.
Before me floats an image, man or shade,
Shade more than man, more image than a shade;
For Hades' bobbin bound in mummy-cloth
May unwind the winding path;
A mouth that has no moisture and no breath
Breathless mouths may summon;
I hail the superhuman;
I call it death-in-life and life-in-death.
Miracle, bird or golden handiwork,
More miracle than bird or handiwork,
Planted on the starlit golden bough,
Can like the cocks of Hades crow,
Or, by the moon embittered, scorn aloud
In glory of changeless metal
Common bird or petal
And all complexities of mire or blood.
At midnight on the Emperor's pavement flit
Flames that no faggot feeds, nor steel has lit,
Nor storm disturbs, flames begotten of flame,
Where blood-begotten spirits come
And all complexities of fury leave,
Dying into a dance,
An agony of trance,
An agony of flame that cannot singe a sleeve.
Spirit after spirit! The smithies break the flood,
The golden smithies of the Emperor!
Marbles of the dancing floor
Break bitter furies of complexity,
Those images that yet
Fresh images beget,
That dolphin-torn, that gong-tormented sea.
Jeg elsker dette diktet, selv om det er forbannet vanskelig. Nøkkelen til å forstå det er å se de forskjellige strofene som delvis separate fra helheten, som jevnbyrdige, uavhengige bilder. Første strofe beskriver Byzantium om natten, andre strofe en skummel vandrende mumie, tredje strofe den kunstige fuglen fra "Sailing to..", fjerde sjeler som blir rensket gjennom en mystisk ild og endelig et bilde av sjelene som blir fraktet på delfiner til paradis. Eller kanskje er det noe helt annet. Du får bestemme selv. Fantastisk flott synes jeg det uansett er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar