Døden og piken

Døden og piken er et klassisk tema i kunsten, og vi finner det i musikk, malerkunsten ved siden av innen literaturen. Den kanskje mest kjente eksponenten for det er Edgar Allan Poe, som uttalte at "en vakker kvinnes død er det mets poetiske av alle motiv". Nesten alle Poes mest kjente dikt handler om dette, men jeg velger å bare trykke det korteste av dem, "Annabel Lee"

It was many and many a year ago,
In a kingdom by the sea,
That a maiden there lived whom you may know
By the name of ANNABEL LEE;
And this maiden she lived with no other thought
Than to love and be loved by me.

I was a child and she was a child,
In this kingdom by the sea;
But we loved with a love that was more than love-
I and my Annabel Lee;
With a love that the winged seraphs of heaven
Coveted her and me.

And this was the reason that, long ago,
In this kingdom by the sea,
A wind blew out of a cloud, chilling
My beautiful Annabel Lee;
So that her highborn kinsman came
And bore her away from me,
To shut her up in a sepulchre
In this kingdom by the sea.

The angels, not half so happy in heaven,
Went envying her and me-
Yes!- that was the reason (as all men know,
In this kingdom by the sea)
That the wind came out of the cloud by night,
Chilling and killing my Annabel Lee.

But our love it was stronger by far than the love
Of those who were older than we-
Of many far wiser than we-
And neither the angels in heaven above,
Nor the demons down under the sea,
Can ever dissever my soul from the soul
Of the beautiful Annabel Lee.

For the moon never beams without bringing me dreams
Of the beautiful Annabel Lee;
And the stars never rise but I feel the bright eyes
Of the beautiful Annabel Lee;
And so, all the night-tide, I lie down by the side
Of my darling- my darling- my life and my bride,
In the sepulchre there by the sea,
In her tomb by the sounding sea.

Triste greier dette, altså. Hvis vi går til litt mer moderne tider, finner vi den igjen, i en langt mer problematisk form, i Seamus Heaneys berømte dikt "Punishment" fra 1975, der diktets jeg-person føler en slags erotisk dragning mot moseliket til en ung kvinne, som ble straffet, trolig på grunn av utroskap eller hor, ved å henges og kastes i en myr. Heaney trekker paralleller til måten kvinner som hadde forhold med engelsk soldater ble utstøtt fra samfunnet i Irland, mens vi er frie til å trekke liknenende paralleller til tyskerjentene fra andre verdenskrig.

"Punishment" av Seamus Heaney

I can feel the tug
of the halter at the nape
of her neck, the wind
on her naked front.


It blows her nipples
to amber beads,
it shakes the frail rigging
of her ribs.

I can see her drowned
body in the bog,
the weighing stone,
the floating rods and boughs.

Under which at first
she was a barked sapling
that is dug up
oak-bone, brain-firkin:

her shaved head
like a stubble of black corn,
her blindfold a soiled bandage,
her noose a ring

to store
the memories of love.
Little adultress,
before they punished you

you were flaxen-haired,
undernourished, and your
tar-black face was beautiful.
My poor scapegoat,

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur

of your brain's exposed
and darkened combs,
your muscles' webbing
and all your numbered bones:

I who have stood dumb
when your betraying sisters,
cauled in tar,
wept by the railings,

who would connive
in civilized outrage
yet understand the exact
and tribal, intimate revenge.

Og til slutt, litt lettere greier, Kolbjørn Falkeids dikt "Tir N'a Noir", som ble tonesatt av Vamp, til deres debutalbum "Godmorgen, søster". Tir n'a Noir er forøvrig navnet på dødsriket i irsk mytologi, så det passer unektelig bra sammen med Heaney.

"Tir n'a Noir" av Kolbjørn Falkeid

Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n’a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.