Vi gjør det enkelt denne gangen. Kun et fint dikt av William Carlos Williams og en veldig morsom parodi/homage av dette diktet signert en Tom Phillips, skrevet i etterdønningene av utgivelsen av "Harry Potter and the Half-Blood Prince", den sjette boken i serien, der rektor på Hogwarts, Albus Dumbledore, dør (det var altså spoileren):
Først originalen:
"This Is Just To Say" av William Carlos Williams
I have eaten
the plums
that were in
the icebox
and which
you were probably
saving
for breakfast.
Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold.
og så Harry Potter-versjonen:
"This Is Just To Say" av Tom Phillips
I have killed
the wizard
who was in
your novels
and whose death
you were probably
saving
for book seven
Forgive me
he had it coming
so beardy
and so old
onsdag 18. juni 2008
lørdag 14. juni 2008
Livet etter døden
Rilke, Williams og Plath er kanskje et mer opplagt par enn Burns og Moren Vesaas. De er i alle fall betydelig nærmere i tid og innenfor ca. den samme litterære tradisjonen. Tematikk har de til felles også, og det er det det skal handle om nå.
Egentlig er det ikke så innviklet det hele. Rilkes "Blaue Hortensie", Williams' "Spring and All" og Plaths "Mystic" har i alle fall det til felles at de er sykliske, de går fra død til liv.
"Blaue Hortensie" er et såkalt "Dinggedicht". Det vil si at diktet er en beskrivelse av en ting, en blå hortensie. Tema er derimot noe annet:
"Blaue Hortensie" av Rainer Maria Rilke
So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rau,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.
Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;
Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.
Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.
Alt er her mørkt og trist, en blomst er i ferd med å tørke ut, og dette underbygges av bruken av farger som symbol. Blå for det som visner, grønn for det som spirer. Når det grønne igjen bryter frem i siste setning, er det livet som seirer over døden.
Også William Carlos Williams' dikt "Spring and All" er inne på samme tema. Også dette er et slags dinggedicht og her er stillstanden spesielt tydelig gjennom fraværet av verb (som signaliserer bevegelse) i første del av diktet:
By the road to the contagious hospital
under the surge of the blue
mottled clouds driven from the
northeast—a cold wind. Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen
patches of standing water
the scattering of tall trees
All along the road the reddish
purplish, forked, upstanding, twiggy
stuff of bushes and small trees
with dead, brown leaves under them
leafless vines—
Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—
They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—
Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf
One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf
But now the stark dignity of
entrance—Still, the profound change
has come upon them: rooted they
grip down and begin to awaken
En liknende tematikk, død som blir liv, finnes ogsåi Plaths "Mystic":
The air is a mill of hooks --
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.
I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up
Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun's conflagration, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?
The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones
Whose hopes are so low they are comfortable --
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea
Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.
The heart has not stopped.
Selv om det er sommer i dette diktet, er det død ("Dead smell of sun on wood cabins"), samt frykt for å aldri kunne vende tilbake til det opprinnelige ("Once one has seen God, what is the remedy?"). Beskrivelsene av det håpløse er nokså inngående, så når det nye livet endelig kommer, er det kanskje ikke helt troverdig. Likefult er det et av de mest positive diktene Plath skrev like før sin død. Men det sier kanskje ikke så mye.
Egentlig er det ikke så innviklet det hele. Rilkes "Blaue Hortensie", Williams' "Spring and All" og Plaths "Mystic" har i alle fall det til felles at de er sykliske, de går fra død til liv.
"Blaue Hortensie" er et såkalt "Dinggedicht". Det vil si at diktet er en beskrivelse av en ting, en blå hortensie. Tema er derimot noe annet:
"Blaue Hortensie" av Rainer Maria Rilke
So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rau,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.
Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;
Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.
Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.
Alt er her mørkt og trist, en blomst er i ferd med å tørke ut, og dette underbygges av bruken av farger som symbol. Blå for det som visner, grønn for det som spirer. Når det grønne igjen bryter frem i siste setning, er det livet som seirer over døden.
Også William Carlos Williams' dikt "Spring and All" er inne på samme tema. Også dette er et slags dinggedicht og her er stillstanden spesielt tydelig gjennom fraværet av verb (som signaliserer bevegelse) i første del av diktet:
By the road to the contagious hospital
under the surge of the blue
mottled clouds driven from the
northeast—a cold wind. Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen
patches of standing water
the scattering of tall trees
All along the road the reddish
purplish, forked, upstanding, twiggy
stuff of bushes and small trees
with dead, brown leaves under them
leafless vines—
Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—
They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—
Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf
One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf
But now the stark dignity of
entrance—Still, the profound change
has come upon them: rooted they
grip down and begin to awaken
En liknende tematikk, død som blir liv, finnes ogsåi Plaths "Mystic":
The air is a mill of hooks --
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.
I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up
Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun's conflagration, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?
The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones
Whose hopes are so low they are comfortable --
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea
Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.
The heart has not stopped.
Selv om det er sommer i dette diktet, er det død ("Dead smell of sun on wood cabins"), samt frykt for å aldri kunne vende tilbake til det opprinnelige ("Once one has seen God, what is the remedy?"). Beskrivelsene av det håpløse er nokså inngående, så når det nye livet endelig kommer, er det kanskje ikke helt troverdig. Likefult er det et av de mest positive diktene Plath skrev like før sin død. Men det sier kanskje ikke så mye.
onsdag 11. juni 2008
Venner og elskere
Jeg gremmes. Et av forsettene med denne bloggen var at det ikke skulle være lenge mellom innleggene, men det har jeg ikke klart, mye på grunn av datakræsj rikignok, men likevel er det ikke bra. Uansett, nå er jeg hjemme, med fri tilgang til internett hele sommeren så det skal gå greit.
Diktene "John Anderson my Jo" av det skotske nasjonalpoeten Robert Burns og "Vennehand" av Halldis Moren Vesaas har vel aldri været paret opp sammen før, men ikke desto mindre føler jeg at det kan være på sin plass. Begge tar opp vennskap og kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet som har tålt tidens tann og ser tilbake på den forsvundne tiden med en god porsjon nostalgi.
"John Anderson my Jo" er opprinnelig en skjemtevise om impotens som Burns gjorde om til et vakkert kjærlighetsdikt. Samtidig har kanskje en del av originalen overlevd gjennom henvisningen til "the hill" kanskje kan sees som et fallossymbol:
John Anderson, my jo, John,
When we were first acquent;
Your locks were like the raven,
Your bonie brow was brent;
But now your brow is beld, John,
Your locks are like the snow,
But blessings on your frosty pow,
John Anderson, my jo.
John Anderson, my jo, John,
We clamb the hill thegither;
And mony a cantie day, John,
We've had wi' ane anither:
Now we maun totter down, John,
And hand in hand we'll go,
And sleep thegither at the foot,
John Anderson, my jo.
Et liten ordliste er vel kanskje på sin plass her.
Jo=kjæreste, elskede
bonie=vakker
pow=hode(krone)
Brent=glatt
beld=skallet
canty=lykkelig
maun=må
Jeget i "John Anderson" er hans kone, "Vennehand" av Haldis Moren Vesaas derimot, handler, slik tittelen antyder, om venner og er også meget flott:
Du gav meg så sæl ei gåve.
Min venn, du gav meg di hand.
I ditt auge stod og gleda
ved attersynet og brann.
Eg vann ikkje sleppe di hand straks.
Og du heldt og fast kring mi.
Så mangt er hendt fra vi møttest sist.
men venner som før er vi.
Det sang av fryd i det bandet
Som hjarte til hjarte batt.
Så mange vi helt av er borte.
Godt at du enno er att.
Vi lærde i mørket å signe
kvart lys som får skine enn,
og eitt av lysa langs vegen min
er det at du er til, min venn.
Diktene "John Anderson my Jo" av det skotske nasjonalpoeten Robert Burns og "Vennehand" av Halldis Moren Vesaas har vel aldri været paret opp sammen før, men ikke desto mindre føler jeg at det kan være på sin plass. Begge tar opp vennskap og kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet som har tålt tidens tann og ser tilbake på den forsvundne tiden med en god porsjon nostalgi.
"John Anderson my Jo" er opprinnelig en skjemtevise om impotens som Burns gjorde om til et vakkert kjærlighetsdikt. Samtidig har kanskje en del av originalen overlevd gjennom henvisningen til "the hill" kanskje kan sees som et fallossymbol:
John Anderson, my jo, John,
When we were first acquent;
Your locks were like the raven,
Your bonie brow was brent;
But now your brow is beld, John,
Your locks are like the snow,
But blessings on your frosty pow,
John Anderson, my jo.
John Anderson, my jo, John,
We clamb the hill thegither;
And mony a cantie day, John,
We've had wi' ane anither:
Now we maun totter down, John,
And hand in hand we'll go,
And sleep thegither at the foot,
John Anderson, my jo.
Et liten ordliste er vel kanskje på sin plass her.
Jo=kjæreste, elskede
bonie=vakker
pow=hode(krone)
Brent=glatt
beld=skallet
canty=lykkelig
maun=må
Jeget i "John Anderson" er hans kone, "Vennehand" av Haldis Moren Vesaas derimot, handler, slik tittelen antyder, om venner og er også meget flott:
Du gav meg så sæl ei gåve.
Min venn, du gav meg di hand.
I ditt auge stod og gleda
ved attersynet og brann.
Eg vann ikkje sleppe di hand straks.
Og du heldt og fast kring mi.
Så mangt er hendt fra vi møttest sist.
men venner som før er vi.
Det sang av fryd i det bandet
Som hjarte til hjarte batt.
Så mange vi helt av er borte.
Godt at du enno er att.
Vi lærde i mørket å signe
kvart lys som får skine enn,
og eitt av lysa langs vegen min
er det at du er til, min venn.
onsdag 4. juni 2008
Nytt gull
Og nå: et dikt om tiden etter revolusjonen, hvis du vil, eller på et mer sublimt plan, et dikt om det nye. Man kan se revolusjonen i kontekst av myten om den døende gud (slik kan man også ser Jesu død og oppstandelse), der hvor noe nytt og bedre vokser ut av vold og død. Shelley´s dikt, som avslutter hans større diktverk "Hellas", viser til en faktisk revolusjon fra den tiden, nemlig den greske frihetskampen som romantikerne (nært sagt selvfølgelig) støttet. Shelley fremstiller det nye som en retur til Gullalderen (omtrent tilsvarende Edens hage i Gresk og romersk mytologi) og lar det slik fremstå som en del av en syklus. Diktet er også fullt av henvisninger til gresk mytologi som nå har blitt enda bedre, enda rikere, samtidig uttrykker den motstand mot "faiths and empires". Siste strofe må forøvrig være en av de mektigste linjene som noensinne er skrevet mot krig og urett.
"The World's Great Age Begins Anew" av Percy Bysshe Shelley
The world's great age begins anew,
The golden years return,
The earth doth like a snake renew
Her winter weeds outworn;
Heaven smiles, and faiths and empires gleam
Like wrecks of a dissolving dream.
A brighter Hellas rears its mountains
From waves serener far;
A new Peneus rolls his fountains
Against the morning star;
Where fairer Tempes bloom, there sleep
Young Cyclads on a sunnier deep.
A loftier Argo cleaves the main,
Fraught with a later prize;
Another Orpheus sings again,
And loves, and weeps, and dies;
A new Ulysses leaves once more
Calypso for his native shore.
O write no more the tale of Troy,
If earth Death's scroll must be—
Nor mix with Laian rage the joy
Which dawns upon the free,
Although a subtler Sphinx renew
Riddles of death Thebes never knew.
Another Athens shall arise,
And to remoter time
Bequeath, like sunset to the skies,
The splendour of its prime;
And leave, if naught so bright may live,
All earth can take or Heaven can give.
Saturn and Love their long repose
Shall burst, more bright and good
Than all who fell, than One who rose,
Than many unsubdued:
Not gold, not blood, their altar dowers,
But votive tears and symbol flowers.
O cease! must hate and death return?
Cease! must men kill and die?
Cease! drain not to its dregs the urn
Of bitter prophecy!
The world is weary of the past—
O might it die or rest at last!
tirsdag 3. juni 2008
Revolusjonens røst
Har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen i det siste, ettersom dataen har kræsjet. Men jeg kan jo kjøre på nå.
De tre diktene jeg nå tar for meg er alle hva man kan kalle revolusjonære og alle bruker mer eller mindre tydelig symbolikk når de omtaler det.
Den eldste av disse, Shelleys "England in 1819", tar utgangspunkt i Peterloo-massakeren i 1819, ("A people starved and stabbed in the untilled field,--") der kavaleriet angrep en stor mengde mennesker som protesterte for parlamentsreform. 15 mennesker ble drept og flere hundre ble skadet. De første linjene er en henvisning til den daværende kongen, George 3., som var, som diktet sier, blind, gal og foraktet samt hans udugelige sønner (han hadde fem). Når revolusjonen kommer i de siste linjene, fremstår den som en slags Jesus-skikkelse, som oppstår av "gravene" beskrevet i de tidligere linjene. Legg også merke til at hele diktet er en setning.
Sonnet: England in 1819 av Percy Bysshe Shelley
An old, mad, blind, despised, and dying king,--
Princes, the dregs of their dull race, who flow
Through public scorn, mud from a muddy spring,--
Rulers who neither see, nor feel, nor know,
But leech-like to their fainting country cling,
Till they drop, blind in blood, without a blow,--
A people starved and stabbed in the untilled field,--
An army which liberticide and prey
Makes as a two-edged sword to all who wield,--
Golden and sanguine laws which tempt and slay;
Religion Christless, Godless, a book sealed,--
A Senate--Time's worst statute unrepealed,--
Are graves from which a glorious Phantom may
Burst to illumine our tempestuous day.
I 1844 gjorde en stor gruppe vevere fra den prøysiske provinsen Schelsien opprør mot det undertrykkende regimet i landet. Dette vakte stor oppsikt og Heinrich Heine skrev i den sammenheng et av sine mest kjente dikt, "Die schlesischen Weber", der veverne blir beskrevet som å veve "likduken" til det gamle Tyskland, hvori tre forbannelser var innvevd, en forbannelse over Gud, kongen og "det falske fedrelandet", statene i datidens oppstykkede tyske forbund.
Georg Weerth skrev også et berømt dikt i sammenheng med denne oppstanden, der revolusjonen fremstår som en gigantisk kannibalistisk etefest, der jeg-personen gjør det klart at hvis folket fortsetter å sulte, vil resulatet bli at kongen og hele regimet vil bli fortært av folkemassen. Også dette er et veldig effektiv retorisk dikt:
"Das Hungerlied" av George Weerth
Verehrter Herr und König,
Weißt du die schlimme Geschicht?
Am Montag aßen wir wenig,
Und am Dienstag aßen wir nicht.
Und am Mittwoch mußten wir darben
Und am Donnerstag litten wir Not;
Und ach, am Freitag starben
Wir fast den Hungertod!
Drum laß am Samstag backen
Das Brot, fein säuberlich -
Sonst werden wir sonntags packen
Und fressen, o König, dich!
De tre diktene jeg nå tar for meg er alle hva man kan kalle revolusjonære og alle bruker mer eller mindre tydelig symbolikk når de omtaler det.
Den eldste av disse, Shelleys "England in 1819", tar utgangspunkt i Peterloo-massakeren i 1819, ("A people starved and stabbed in the untilled field,--") der kavaleriet angrep en stor mengde mennesker som protesterte for parlamentsreform. 15 mennesker ble drept og flere hundre ble skadet. De første linjene er en henvisning til den daværende kongen, George 3., som var, som diktet sier, blind, gal og foraktet samt hans udugelige sønner (han hadde fem). Når revolusjonen kommer i de siste linjene, fremstår den som en slags Jesus-skikkelse, som oppstår av "gravene" beskrevet i de tidligere linjene. Legg også merke til at hele diktet er en setning.
Sonnet: England in 1819 av Percy Bysshe Shelley
An old, mad, blind, despised, and dying king,--
Princes, the dregs of their dull race, who flow
Through public scorn, mud from a muddy spring,--
Rulers who neither see, nor feel, nor know,
But leech-like to their fainting country cling,
Till they drop, blind in blood, without a blow,--
A people starved and stabbed in the untilled field,--
An army which liberticide and prey
Makes as a two-edged sword to all who wield,--
Golden and sanguine laws which tempt and slay;
Religion Christless, Godless, a book sealed,--
A Senate--Time's worst statute unrepealed,--
Are graves from which a glorious Phantom may
Burst to illumine our tempestuous day.
I 1844 gjorde en stor gruppe vevere fra den prøysiske provinsen Schelsien opprør mot det undertrykkende regimet i landet. Dette vakte stor oppsikt og Heinrich Heine skrev i den sammenheng et av sine mest kjente dikt, "Die schlesischen Weber", der veverne blir beskrevet som å veve "likduken" til det gamle Tyskland, hvori tre forbannelser var innvevd, en forbannelse over Gud, kongen og "det falske fedrelandet", statene i datidens oppstykkede tyske forbund.
"Die schlesischen Weber" av Heinrich Heine
| Im düstern Auge keine Träne, Sie sitzen am Webstuhl und fletschen die Zähne: "Deutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem Götzen, zu dem wir gebeten In Winterskälte und Hungersnöten; Wir haben vergebens gehofft und geharrt, Er hat uns geäfft, gefoppt und genarrt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem König, dem König der Reichen, Den unser Elend nicht konnte erweichen, Der den letzten Groschen von uns erpreßt Und uns wie Hunde erschießen läßt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem falschen Vaterlande, Wo nur gedeihen Schmach und Schande, Wo jede Blume früh geknickt, Wo Fäulnis und Moder den Wurm erquickt - Wir weben, wir weben! Das Schiffchen fliegt, der Webstuhl kracht, Wir weben emsig Tag und Nacht - Altdeutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben!" |
Georg Weerth skrev også et berømt dikt i sammenheng med denne oppstanden, der revolusjonen fremstår som en gigantisk kannibalistisk etefest, der jeg-personen gjør det klart at hvis folket fortsetter å sulte, vil resulatet bli at kongen og hele regimet vil bli fortært av folkemassen. Også dette er et veldig effektiv retorisk dikt:
"Das Hungerlied" av George Weerth
Verehrter Herr und König,
Weißt du die schlimme Geschicht?
Am Montag aßen wir wenig,
Und am Dienstag aßen wir nicht.
Und am Mittwoch mußten wir darben
Und am Donnerstag litten wir Not;
Und ach, am Freitag starben
Wir fast den Hungertod!
Drum laß am Samstag backen
Das Brot, fein säuberlich -
Sonst werden wir sonntags packen
Und fressen, o König, dich!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
