Livet etter døden

Rilke, Williams og Plath er kanskje et mer opplagt par enn Burns og Moren Vesaas. De er i alle fall betydelig nærmere i tid og innenfor ca. den samme litterære tradisjonen. Tematikk har de til felles også, og det er det det skal handle om nå.

Egentlig er det ikke så innviklet det hele. Rilkes "Blaue Hortensie", Williams' "Spring and All" og Plaths "Mystic" har i alle fall det til felles at de er sykliske, de går fra død til liv.

"Blaue Hortensie" er et såkalt "Dinggedicht". Det vil si at diktet er en beskrivelse av en ting, en blå hortensie. Tema er derimot noe annet:

"Blaue Hortensie" av Rainer Maria Rilke

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rau,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.
Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;
Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.
Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Alt er her mørkt og trist, en blomst er i ferd med å tørke ut, og dette underbygges av bruken av farger som symbol. Blå for det som visner, grønn for det som spirer. Når det grønne igjen bryter frem i siste setning, er det livet som seirer over døden.

Også William Carlos Williams' dikt "Spring and All" er inne på samme tema. Også dette er et slags dinggedicht og her er stillstanden spesielt tydelig gjennom fraværet av verb (som signaliserer bevegelse) i første del av diktet:

By the road to the contagious hospital
under the surge of the blue
mottled clouds driven from the
northeast—a cold wind. Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen

patches of standing water
the scattering of tall trees

All along the road the reddish
purplish, forked, upstanding, twiggy
stuff of bushes and small trees
with dead, brown leaves under them
leafless vines—

Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—

They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—

Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf

One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf

But now the stark dignity of
entrance—Still, the profound change
has come upon them: rooted they
grip down and begin to awaken

En liknende tematikk, død som blir liv, finnes ogsåi Plaths "Mystic":

The air is a mill of hooks --
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.
I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up

Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun's conflagration, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?

The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones

Whose hopes are so low they are comfortable --
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea

Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.

The heart has not stopped.

Selv om det er sommer i dette diktet, er det død ("Dead smell of sun on wood cabins"), samt frykt for å aldri kunne vende tilbake til det opprinnelige ("Once one has seen God, what is the remedy?"). Beskrivelsene av det håpløse er nokså inngående, så når det nye livet endelig kommer, er det kanskje ikke helt troverdig. Likefult er det et av de mest positive diktene Plath skrev like før sin død. Men det sier kanskje ikke så mye.