Nytt gull

Og nå: et dikt om tiden etter revolusjonen, hvis du vil, eller på et mer sublimt plan, et dikt om det nye. Man kan se revolusjonen i kontekst av myten om den døende gud (slik kan man også ser Jesu død og oppstandelse), der hvor noe nytt og bedre vokser ut av vold og død. Shelley´s dikt, som avslutter hans større diktverk "Hellas", viser til en faktisk revolusjon fra den tiden, nemlig den greske frihetskampen som romantikerne (nært sagt selvfølgelig) støttet. Shelley fremstiller det nye som en retur til Gullalderen (omtrent tilsvarende Edens hage i Gresk og romersk mytologi) og lar det slik fremstå som en del av en syklus. Diktet er også fullt av henvisninger til gresk mytologi som nå har blitt enda bedre, enda rikere, samtidig uttrykker den motstand mot "faiths and empires". Siste strofe må forøvrig være en av de mektigste linjene som noensinne er skrevet mot krig og urett.

"The World's Great Age Begins Anew" av Percy Bysshe Shelley

The world's great age begins anew,
The golden years return,
The earth doth like a snake renew
Her winter weeds outworn;
Heaven smiles, and faiths and empires gleam
Like wrecks of a dissolving dream.

A brighter Hellas rears its mountains
From waves serener far;
A new Peneus rolls his fountains
Against the morning star;
Where fairer Tempes bloom, there sleep
Young Cyclads on a sunnier deep.

A loftier Argo cleaves the main,
Fraught with a later prize;
Another Orpheus sings again,
And loves, and weeps, and dies;
A new Ulysses leaves once more
Calypso for his native shore.

O write no more the tale of Troy,
If earth Death's scroll must be—
Nor mix with Laian rage the joy
Which dawns upon the free,
Although a subtler Sphinx renew
Riddles of death Thebes never knew.

Another Athens shall arise,
And to remoter time
Bequeath, like sunset to the skies,
The splendour of its prime;
And leave, if naught so bright may live,
All earth can take or Heaven can give.

Saturn and Love their long repose
Shall burst, more bright and good
Than all who fell, than One who rose,
Than many unsubdued:
Not gold, not blood, their altar dowers,
But votive tears and symbol flowers.

O cease! must hate and death return?
Cease! must men kill and die?
Cease! drain not to its dregs the urn
Of bitter prophecy!
The world is weary of the past—
O might it die or rest at last!