Lys i mørke

Er sommer og sol og har egentlig endel ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å blogge, men føler jeg trenger et nytt innlegg nå.

Jeg var inne på dårlige krigsdikt for en stund siden, nå tenker jeg at det er en ide å skrive om de gode krigsdiktene som også finnes. Og de gjør de selvfølgelig. Det er også fort å glemme at det første litterære verket i Vestens historie er et krigsdikt, nemlig Illiaden. Trolig er dette også det klart beste vi har fått. Få krigsdikt (eller andre verker som tar opp temaet krig) er i alle fall bedre til å gjenspeile tvetydigheten i krig, hvordan det ikke finnes helter og skurker, sympatien ligger snarere hos "antagonisten" Hector enn "protagonisten" Achillevs. Illiaden får i det hele tatt de fleste senere verker som tar opp den typen problematikk til å se bent frem barbariske ut. (Bare se for eksempel Illiaden-filmatisjonen "Troy" av Wolfgang Peterson")

Temaet om krig, og kanskje spesielt desillusjonen som fulgte de to store krigene i forrige århundre, kommer imidlertid tydelig frem i noen av de fremste litterære verkene forfattet på 1900-tallet. Best er kanskje dette, en del av Ezra Pounds lange dikt "Hugh Selwyn Mauberly" hvor selve den fragmenterte formen like mye som hva som fortelles, bidrar til en følelse vi desillusjon og oppgitthet i etterkant av 1. verdenskrig.

These fought, in any case,
and some believing, pro domo, in any case ..

Some quick to arm,
some for adventure,
some from fear of weakness,
some from fear of censure,
some for love of slaughter, in imagination,
learning later ...

some in fear, learning love of slaughter;
Died some pro patria, non dulce non et decor" ..

walked eye-deep in hell
believing in old men's lies, then unbelieving
came home, home to a lie,
home to many deceits,
home to old lies and new infamy;

usury age-old and age-thick
and liars in public places.

Daring as never before, wastage as never before.
Young blood and high blood,
Fair cheeks, and fine bodies;

Sjelden har vel krigens meningsløshet blitt tydeligere analysert og fremstilt.

Et annet dikt med mange likheter er "Inventur" av Günther Eich, som var tysk soldat i 2. verdenskrig. I dette hans mest berømte dikt ramser jeg-personen, som tydligvis også var soldat og krigsfange, opp de få eiendelene han har. Den enorme fysiske og åndelige fattigheten gjenspeiler på mange måter Det tyske riket som i 1945 lå i ruiner. For jeg-personen er det heldigvis et håp, nemlig kunsten. Kloke ord altså.

Inventur

Dies ist meine Mütze,
dies ist mein Mantel,
hier mein Rasierzeug
im Beutel aus Leinen.

Konservenbüchse:
Mein Teller, mein Becher,
ich hab in das Weißblech
den Namen geritzt.

Geritzt hier mit diesem
kostbaren Nagel,
den vor begehrlichen
Augen ich berge.

Im Brotbeutel sind
ein Paar wollene Socken
und einiges, was ich
niemand verrate,

so dient er als Kissen
nachts meinem Kopf.
Die Pappe hier liegt
zwischen mir und der Erde.

Die Bleistiftmine
lieb ich am meisten:
Tags schreibt sie mir Verse,
die nachts ich erdacht.

Dies ist mein Notizbuch,
dies ist meine Zeltbahn,
dies ist mein Handtuch,
dies ist mein Zwirn.

Tanker rundt en bursdag

Det er en sang som har hjemsøkt meg med tanke på denne dagen, min tjuefjerde fødselsdag, nemlig Crosby, Stills, Nash and Youngs "4+20", skrevet og fremført av Graham Nash til plata "Déjà Vu". Den er slik:

Four and Twenty years ago
I come into this life,
Son of a woman
And a man who lived in strife.
He was tired of being poor
But he wasn't into selling door to door
And he worked like a devil to be more.

A different kind of poverty now upsets me so
Night after sleepless night
I walk the floor and want to know
Why am I so alone?
Where is my woman, can I bring her home?
Have I driven her away?
Is she gone?

Morning comes the sunrise,
And I'm driven to my bed
I see that it is empty
And there's devils in my head.
I embrace the many colored beast.
I grow weary of the torment
Can there be no peace?
And I find myself just wishing that my life would simply cease.

Den nådeløse, skremmende teksten, som underbygges av det akkustiske akkopagnementet, skiller seg helt ut på CSNYs hippieplata. Den er trist og pessimistisk, sangeren er tilsynelatende suicidal, om noe som egentlig burde være positivt. Helt hvorfor sangen fascinerer så mye har riktignok mye med selve innspillingen å gjøre (du bør høre den også), men det er i alle fall en av mine favorittsanger selv om jeg (takk Gud) ikke identifiserer meg nevneverdig med den.

The Working Life

Skal på Bruce Springsteen-konsert i dag, og tenkte i den sammenheng å ta for meg noen Springsteen-tekster.

I motsetning til en i bunn og grunn nokså elitær lyriker som Bob Dylan, er Bruce Springsteen langt på vei en genuin arbeiderklassedikter, og miljøet hans sanger tar utgangspunkt i er uten unntak et arbeidsklassemiljø. Min favoritt i så måte er følgende tekst, "Factory" fra platen "Darkness at the Edge of Town":

Early in the morning factory whistle blows,
Man rises from bed and puts on his clothes,
Man takes his lunch, walks out in the morning light,
It's the working, the working, just the working life.

Through the mansions of fear, through the mansions of pain,
I see my daddy walking through them factory gates in the rain,
Factory takes his hearing, factory gives him life,
The working, the working, just the working life.

End of the day, factory whistle cries,
Men walk through these gates with death in their eyes.
And you just better believe, boy,
somebody's gonna get hurt tonight,
It's the working, the working, just the working life.

Svært tydelig her altså, men vi kan finne det i også mer kjente låter av Springsteen. For eksempel min favoritt-Bruce-sang "Thunder Road" som skildrer et ønske om å flykte fra en hard, økonomisk trengt situasjon med lavstatusjobber og lite håp for fremtiden (et tema Springsteen også behandler i andre sanger) som klimakser i den strålende, svært talende linjen "It's town full of losers /And I'm pulling out of here to win" :

The screen door slams
Mary' dress waves
Like a vision she dances across the porch
As the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey that's me and I want you only
Don't turn me home again
I just can't face myself alone again

Don't run back inside
Darling you know just what I'm here for
So you're scared and you're thinking
That maybe we ain't that young anymore
Show a little faith there's magic in the night
You ain't a beauty but hey you're alright
Oh and that's alright with me

You can hide 'neath your covers
And study your pain
Make crosses from your lovers
Throw roses in the rain
Waste your summer praying in vain
For a saviour to rise from these streets
Well now I'm no hero
That's understood
All the redemption I can offer girl
Is beneath this dirty hood
With a chance to make it good somehow
Hey what else can we do now ?

Except roll down the window
And let the wind blow
Back your hair
Well the night's busting open
These two lanes will take us anywhere
We got one last chance to make it real
To trade in these wings on some wheels
Climb in back
Heaven's waiting on down the tracks
Oh-oh come take my hand
We're riding out tonight to case the promised land
Oh-oh Thunder Road oh Thunder Road
Lying out there like a killer in the sun
Hey I know it's late we can make it if we run
Oh Thunder Road sit tight take hold
Thunder Road

Well I got this guitar
And I learned how to make it talk
And my car's out back
If you're ready to take that long walk
From your front porch to my front seat
The door's open but the ride it ain't free
And I know you're lonely
For words that I ain't spoken
But tonight we'll be free
All the promises'll be broken
There were ghosts in the eyes
Of all the boys you sent away
They haunt this dusty beach road
In the skeleton frames of burned out Chevrolets
They scream your name at night in the street
Your graduation gown lies in rags at their feet
And in the lonely cool before dawn
You hear their engines roaring on
But when you get to the porch they're gone
On the wind so Mary climb in
It's town full of losers
And I'm pulling out of here to win

Krig(sdikt)=helvete

Og nå: Noe helt annet!

Tidligere har jeg i denne bloggen bare trykket dikt jeg synes har holdt en høy kvalitet. Nå vil jeg gjøre det motsatte, trykke dikt jeg synes er dårlige.

Innen et tema mer enn noe annet, synes jeg det finnes veldig, veldig, veldig lite god poesi, er krigspoesi. Her tenker jeg ikke først og fremst på patriotiske raljeringer av typen for eksempel Jessie Pope kom med under 1. verdenskrig (Selv om det er en avsproring kan jeg gi et eksempel på et et dikt av henne nå):

"The Call" av Jessie Pope

Who's for the trench ?
Are you, my laddie?
Who'll follow French ?
Will you, my laddie?
Who's fretting to begin,
Who's going out to win?
And who wants to save his skin ?
Do you, my laddie?
Who's for the khaki suit ?
Are you, my laddie?
Who longs to charge and shoot ?
Do you, my laddie?
Who's keen on getting fit,
Who means to show his grit,
And who'd rather wait a bit ?
Would you, my laddie?
Who'll earn the Empire's thanks ?
Will you, my laddie?
Who'll swell the victor's ranks ?
Will you, my laddie?
When that procession comes,
Banners and rolling drums ?
Who'll stand and bite his thumbs ?
Will you, my laddie?

Skrekkelig, ikke sant? (selv om rimmønsteret er ganske bra da)

Men det er ikke poenget mitt. Jeg tenker først og fremst på krigsdikt som på mange møter er svært fornuftige, men som er ubrukelig som poesi, eller kunst i det hele tatt, fordi de er så fryktelig ensidige. For eksempel dette berømte diktet av Nordahl Grieg:

"17 mai 1940" av Nodahl Grieg

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Eller dette av Wilfred Owen:

"Dulce Et Decorum Est "

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.

GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Dette siste sitatet på latin betyr: Det er søtt og passende å dø for landet sitt.

Diktene er ikke så verst ved de første gjennomlesningene, men snart oppdager du at de er kjedelige, at de har lite eller intet å gi utenover overflaten, at de ikke tomme. Nesten alle krigsdikt er sånn. (Første del av Dulce et decorum est er dessuten klønete i alle fall, men heller ikke det er poenget.) Hvorfor: Fordi de, som alt annet i en krig, velger en side. Skal man lage god poesi, er dette i mine øyne en luksus man ikke kan tillate seg. Med det forsvinner interessen, spenningen i teksten og alt blir forutsigbart og rett frem. Men selvfølgelig, det er laget gode dikt om krig også, og det skal jeg komme tilbake til.

Uvirkelige byer

Jeg har nettopp vært innom London og Paris og i den sammenheng kunne jeg ikke la være å tenke på poesien som er skrevet i sammenheng med disse byene.

Storbypoesi er et først og fremst et modernistisk fenomen ettersom denne litterære bevegelsen sammenfalt i stor grad med fremveksten av de store byene under den industrielle revolusjon. Storbylitteratur inkluderer også i høyeste grad også romaner, og byer som Berlin (Döblins "Berlin Alexanderplatz"), Dublin (Joyces "Ulysses") og også Oslo (Hamsuns "Sult") er alle spilt en viktig rolle i store modernistiske verk. Likevel er det først og fremst Paris og London, Europas største metropoler, som har vært gjenstand for denne møtepunktet mellom litteraturen og den fremmedgjorte storbyen. Først (og forsatt best kjent) var Charles Baudelaire som med delen "Tableaux Parisiens" fra hans store diktsamlingen "Fleurs du mal" skapte kategorien storbypoesi. Mest berømt er kanskje diktet "À une passante" ("Til en forbipasserende") som mer enn noe annet dikt understreker følelsen av ensomhet i møte med ukjente mennesker (mennesker du kunne ha kjent) i en overbefolket, overdimensjonal storby:

À une passante

La rue assourdissante autour de moi hurlait.
Longue, mince, en grand deuil, douleur majestueuse,
Une femme passa, d'une main fastueuse
Soulevant, balançant le feston et l'ourlet;

Agile et noble, avec sa jambe de statue.
Moi, je buvais, crispé comme un extravagant,
Dans son oeil, ciel livide où germe l'ouragan,
La douceur qui fascine et le plaisir qui tue.

Un éclair... puis la nuit! — Fugitive beauté
Dont le regard m'a fait soudainement renaître,
Ne te verrai-je plus que dans l'éternité?

Ailleurs, bien loin d'ici! trop tard! jamais peut-être!
Car j'ignore où tu fuis, tu ne sais où je vais,
Ô toi que j'eusse aimée, ô toi qui le savais!

Engelske oversettelser kan du finne her: http://fleursdumal.org/poem/224

Også storbyen over alle storbyer, London, har selvfølgelig vært gjenstand for en rekke dikt av liknende art. Jeg kunne trykt mange, spesielt av T.S. Eliot og Ezra Pound, men nøyer meg med et utdrag fra førstenevntes "The Waste Land", som ender typisk nok opp meg en henvisning til nettopp Baudelaire. Siste setning, som kan oversettes som "Hyklerske leser, min likhet, min bror", er siste linje i det første diktet i "Les Fleurs du Mal", "Au Lecteur". Fjerde linje er et av mine favorittsitater, og hentet fra Dantes "Helvete":

Unreal City,
Under the brown fog of a winter dawn,
A crowd flowed over London Bridge, so many,
I had not thought death had undone so many.
Sighs, short and infrequent, were exhaled,
And each man fixed his eyes before his feet.
Flowed up the hill and down King William Street,
To where Saint Mary Woolnoth kept the hours
With a dead sound on the final stroke of nine.
There I saw one I knew, and stopped him, crying "Stetson!
You who were with me in the ships at Mylae!
That corpse you planted last year in your garden,
Has it begun to sprout? Will it bloom this year?
Or has the sudden frost disturbed its bed?
Oh keep the Dog far hence, that's friend to men,
Or with his nails he'll dig it up again!
You! hypocrite lecteur!—mon semblable,—mon frère!"