Uvirkelige byer

Jeg har nettopp vært innom London og Paris og i den sammenheng kunne jeg ikke la være å tenke på poesien som er skrevet i sammenheng med disse byene.

Storbypoesi er et først og fremst et modernistisk fenomen ettersom denne litterære bevegelsen sammenfalt i stor grad med fremveksten av de store byene under den industrielle revolusjon. Storbylitteratur inkluderer også i høyeste grad også romaner, og byer som Berlin (Döblins "Berlin Alexanderplatz"), Dublin (Joyces "Ulysses") og også Oslo (Hamsuns "Sult") er alle spilt en viktig rolle i store modernistiske verk. Likevel er det først og fremst Paris og London, Europas største metropoler, som har vært gjenstand for denne møtepunktet mellom litteraturen og den fremmedgjorte storbyen. Først (og forsatt best kjent) var Charles Baudelaire som med delen "Tableaux Parisiens" fra hans store diktsamlingen "Fleurs du mal" skapte kategorien storbypoesi. Mest berømt er kanskje diktet "À une passante" ("Til en forbipasserende") som mer enn noe annet dikt understreker følelsen av ensomhet i møte med ukjente mennesker (mennesker du kunne ha kjent) i en overbefolket, overdimensjonal storby:

À une passante

La rue assourdissante autour de moi hurlait.
Longue, mince, en grand deuil, douleur majestueuse,
Une femme passa, d'une main fastueuse
Soulevant, balançant le feston et l'ourlet;

Agile et noble, avec sa jambe de statue.
Moi, je buvais, crispé comme un extravagant,
Dans son oeil, ciel livide où germe l'ouragan,
La douceur qui fascine et le plaisir qui tue.

Un éclair... puis la nuit! — Fugitive beauté
Dont le regard m'a fait soudainement renaître,
Ne te verrai-je plus que dans l'éternité?

Ailleurs, bien loin d'ici! trop tard! jamais peut-être!
Car j'ignore où tu fuis, tu ne sais où je vais,
Ô toi que j'eusse aimée, ô toi qui le savais!

Engelske oversettelser kan du finne her: http://fleursdumal.org/poem/224

Også storbyen over alle storbyer, London, har selvfølgelig vært gjenstand for en rekke dikt av liknende art. Jeg kunne trykt mange, spesielt av T.S. Eliot og Ezra Pound, men nøyer meg med et utdrag fra førstenevntes "The Waste Land", som ender typisk nok opp meg en henvisning til nettopp Baudelaire. Siste setning, som kan oversettes som "Hyklerske leser, min likhet, min bror", er siste linje i det første diktet i "Les Fleurs du Mal", "Au Lecteur". Fjerde linje er et av mine favorittsitater, og hentet fra Dantes "Helvete":

Unreal City,
Under the brown fog of a winter dawn,
A crowd flowed over London Bridge, so many,
I had not thought death had undone so many.
Sighs, short and infrequent, were exhaled,
And each man fixed his eyes before his feet.
Flowed up the hill and down King William Street,
To where Saint Mary Woolnoth kept the hours
With a dead sound on the final stroke of nine.
There I saw one I knew, and stopped him, crying "Stetson!
You who were with me in the ships at Mylae!
That corpse you planted last year in your garden,
Has it begun to sprout? Will it bloom this year?
Or has the sudden frost disturbed its bed?
Oh keep the Dog far hence, that's friend to men,
Or with his nails he'll dig it up again!
You! hypocrite lecteur!—mon semblable,—mon frère!"