Død og tro

Føler jeg burde komme med en motvekt til forrige, beinhardateistiske dikt. Derfor prøver jeg med et av Tennyson, som er voldsomt religiøst, men også fantastiskt flott og med en nesten overjordisk nydelig metafor- og bildebruk. Dette er prologen til Tennysons store dikt "In Memoriam", der han minnes sin venn Arthur Hallam. Les og nyt. 

Strong Son of God, immortal Love,

    Whom we, that have not seen thy face,

    By faith, and faith alone, embrace,

Believing where we cannot prove;

Thine are these orbs of light and shade;

    Thou madest Life in man and brute;

    Thou madest Death; and lo, thy foot

Is on the skull which thou hast made.

Thou wilt not leave us in the dust:

    Thou madest man, he knows not why,

    He thinks he was not made to die;

And thou hast made him: thou art just.

Thou seemest human and divine,

    The highest, holiest manhood, thou:

    Our wills are ours, we know not how;

Our wills are ours, to make them thine.

Our little systems have their day;

    They have their day and cease to be:

    They are but broken lights of thee,

And thou, O Lord, art more than they.

We have but faith: we cannot know;

    For knowledge is of things we see;

    And yet we trust it comes from thee,

A beam in darkness: let it grow.

Let knowledge grow from more to more,

    But more of reverence in us dwell;

    That mind and soul, according well,

May make one music as before,

But vaster. We are fools and slight;

    We mock thee when we do not fear:

    But help thy foolish ones to bear;

Help thy vain worlds to bear thy light.

Forgive what seem’d my sin in me;

    What seem’d my worth since I began;

    For merit lives from man to man,

And not from man, O Lord, to thee.

Forgive my grief for one removed,

    Thy creature, whom I found so fair.

    I trust he lives in thee, and there

I find him worthier to be loved.

Forgive these wild and wandering cries,

    Confusions of a wasted youth;

    Forgive them where they fail in truth,

And in thy wisdom make me wise.

 

Melankoli og død

Jeg føler meg litt melankolsk i kveld og prøvde å finne et dikt som kunne beskrive hvordan jeg føler meg. Jeg lyktes ikke helt, men fant i alle fall på at jeg kunne trykke dette diktet, et dikt om omhandler død på en merkelig, matter-of-factly måte som alltid har fascinert med. Kanskje er det tonen, for det ikke er temaet, som fascinerer med i kveld. Flott er det i alle fall, og får meg til å tenke på at jeg paradoksalt nok, ikke bruker nok tid på å lese dikt:

"Aubade" av Philip Larkin

I work all day, and get half-drunk at night.
Waking at four to soundless dark, I stare.
In time the curtain-edges will grow light.
Till then I see what's really always there:
Unresting death, a whole day nearer now,
Making all thought impossible but how
And where and when I shall myself die.
Arid interrogation: yet the dread
Of dying, and being dead,
Flashes afresh to hold and horrify.

The mind blanks at the glare. Not in remorse
- The good not done, the love not given, time
Torn off unused - nor wretchedly because
An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings, and may never;
But at the total emptiness for ever,
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always. Not to be here,
Not to be anywhere,
And soon; nothing more terrible, nothing more true.

This is a special way of being afraid
No trick dispels. Religion used to try,
That vast, moth-eaten musical brocade
Created to pretend we never die,
And specious stuff that says No rational being
Can fear a thing it will not feel, not seeing
That this is what we fear - no sight, no sound,
No touch or taste or smell, nothing to think with,
Nothing to love or link with,
The anasthetic from which none come round.

And so it stays just on the edge of vision,
A small, unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things may never happen: this one will,
And realisation of it rages out
In furnace-fear when we are caught without
People or drink. Courage is no good:
It means not scaring others. Being brave
Lets no one off the grave.
Death is no different whined at than withstood.

Slowly light strengthens, and the room takes shape.
It stands plain as a wardrobe, what we know,
Have always known, know that we can't escape,
Yet can't accept. One side will have to go.
Meanwhile telephones crouch, getting ready to ring
In locked-up offices, and all the uncaring
Intricate rented world begins to rouse.
The sky is white as clay, with no sun.
Work has to be done.
Postmen like doctors go from house to house.

Ny start

Huff, ikke bra dette. Tre uker og ingen innlegg. Jeg lover skjerpings med det første og starter med et av mine absolutte favorittdikt fra en av mine absolutte favoritterpoeter; "Leda and the Swan" av William Butler Yeats.

A sudden blow: the great wings beating still
Above the staggering girl, her thighs caressed
By his dark webs, her nape caught in his bill,
He holds her helpless breast upon his breast.

How can those terrified vague fingers push
The feathered glory from her loosening thighs?
How can body, laid in that white rush,
But feel the strange heart beating where it lies?

A shudder in the loins, engenders there
The broken wall, the burning roof and tower
And Agamemnon dead.
Being so caught up,
So mastered by the brute blood of the air,
Did she put on his knowledge with his power
Before the indifferent beak could let her drop?

Temaet for diktet er følgenede: En beskrivelse av hvordan Zevs, i form av en svane, voldtar Leda. Sammen unnfanger de heltene Caster og Pollox, samt Helene av Troya, som forårsaket den troyanske krig, og Clyminestra, som drepte sin ektemann Agamemnon, og ble hevnet av sin sønn Orestes (denne historien er mest kjent gjennom Aischylos' tradgedietrilogi "Orestien"). Zevs' voldtekt var derfor en svært sjebnesvanger episode. Yeats trodde imidlertid at den også markerte inngangen til en ny totusenårsepoke (lik Kristi fødsel) og det er derfor relevant å trekke paralleler mellom Leda og Marias skjebne.

Lys i mørke

Er sommer og sol og har egentlig endel ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å blogge, men føler jeg trenger et nytt innlegg nå.

Jeg var inne på dårlige krigsdikt for en stund siden, nå tenker jeg at det er en ide å skrive om de gode krigsdiktene som også finnes. Og de gjør de selvfølgelig. Det er også fort å glemme at det første litterære verket i Vestens historie er et krigsdikt, nemlig Illiaden. Trolig er dette også det klart beste vi har fått. Få krigsdikt (eller andre verker som tar opp temaet krig) er i alle fall bedre til å gjenspeile tvetydigheten i krig, hvordan det ikke finnes helter og skurker, sympatien ligger snarere hos "antagonisten" Hector enn "protagonisten" Achillevs. Illiaden får i det hele tatt de fleste senere verker som tar opp den typen problematikk til å se bent frem barbariske ut. (Bare se for eksempel Illiaden-filmatisjonen "Troy" av Wolfgang Peterson")

Temaet om krig, og kanskje spesielt desillusjonen som fulgte de to store krigene i forrige århundre, kommer imidlertid tydelig frem i noen av de fremste litterære verkene forfattet på 1900-tallet. Best er kanskje dette, en del av Ezra Pounds lange dikt "Hugh Selwyn Mauberly" hvor selve den fragmenterte formen like mye som hva som fortelles, bidrar til en følelse vi desillusjon og oppgitthet i etterkant av 1. verdenskrig.

These fought, in any case,
and some believing, pro domo, in any case ..

Some quick to arm,
some for adventure,
some from fear of weakness,
some from fear of censure,
some for love of slaughter, in imagination,
learning later ...

some in fear, learning love of slaughter;
Died some pro patria, non dulce non et decor" ..

walked eye-deep in hell
believing in old men's lies, then unbelieving
came home, home to a lie,
home to many deceits,
home to old lies and new infamy;

usury age-old and age-thick
and liars in public places.

Daring as never before, wastage as never before.
Young blood and high blood,
Fair cheeks, and fine bodies;

Sjelden har vel krigens meningsløshet blitt tydeligere analysert og fremstilt.

Et annet dikt med mange likheter er "Inventur" av Günther Eich, som var tysk soldat i 2. verdenskrig. I dette hans mest berømte dikt ramser jeg-personen, som tydligvis også var soldat og krigsfange, opp de få eiendelene han har. Den enorme fysiske og åndelige fattigheten gjenspeiler på mange måter Det tyske riket som i 1945 lå i ruiner. For jeg-personen er det heldigvis et håp, nemlig kunsten. Kloke ord altså.

Inventur

Dies ist meine Mütze,
dies ist mein Mantel,
hier mein Rasierzeug
im Beutel aus Leinen.

Konservenbüchse:
Mein Teller, mein Becher,
ich hab in das Weißblech
den Namen geritzt.

Geritzt hier mit diesem
kostbaren Nagel,
den vor begehrlichen
Augen ich berge.

Im Brotbeutel sind
ein Paar wollene Socken
und einiges, was ich
niemand verrate,

so dient er als Kissen
nachts meinem Kopf.
Die Pappe hier liegt
zwischen mir und der Erde.

Die Bleistiftmine
lieb ich am meisten:
Tags schreibt sie mir Verse,
die nachts ich erdacht.

Dies ist mein Notizbuch,
dies ist meine Zeltbahn,
dies ist mein Handtuch,
dies ist mein Zwirn.

Tanker rundt en bursdag

Det er en sang som har hjemsøkt meg med tanke på denne dagen, min tjuefjerde fødselsdag, nemlig Crosby, Stills, Nash and Youngs "4+20", skrevet og fremført av Graham Nash til plata "Déjà Vu". Den er slik:

Four and Twenty years ago
I come into this life,
Son of a woman
And a man who lived in strife.
He was tired of being poor
But he wasn't into selling door to door
And he worked like a devil to be more.

A different kind of poverty now upsets me so
Night after sleepless night
I walk the floor and want to know
Why am I so alone?
Where is my woman, can I bring her home?
Have I driven her away?
Is she gone?

Morning comes the sunrise,
And I'm driven to my bed
I see that it is empty
And there's devils in my head.
I embrace the many colored beast.
I grow weary of the torment
Can there be no peace?
And I find myself just wishing that my life would simply cease.

Den nådeløse, skremmende teksten, som underbygges av det akkustiske akkopagnementet, skiller seg helt ut på CSNYs hippieplata. Den er trist og pessimistisk, sangeren er tilsynelatende suicidal, om noe som egentlig burde være positivt. Helt hvorfor sangen fascinerer så mye har riktignok mye med selve innspillingen å gjøre (du bør høre den også), men det er i alle fall en av mine favorittsanger selv om jeg (takk Gud) ikke identifiserer meg nevneverdig med den.

The Working Life

Skal på Bruce Springsteen-konsert i dag, og tenkte i den sammenheng å ta for meg noen Springsteen-tekster.

I motsetning til en i bunn og grunn nokså elitær lyriker som Bob Dylan, er Bruce Springsteen langt på vei en genuin arbeiderklassedikter, og miljøet hans sanger tar utgangspunkt i er uten unntak et arbeidsklassemiljø. Min favoritt i så måte er følgende tekst, "Factory" fra platen "Darkness at the Edge of Town":

Early in the morning factory whistle blows,
Man rises from bed and puts on his clothes,
Man takes his lunch, walks out in the morning light,
It's the working, the working, just the working life.

Through the mansions of fear, through the mansions of pain,
I see my daddy walking through them factory gates in the rain,
Factory takes his hearing, factory gives him life,
The working, the working, just the working life.

End of the day, factory whistle cries,
Men walk through these gates with death in their eyes.
And you just better believe, boy,
somebody's gonna get hurt tonight,
It's the working, the working, just the working life.

Svært tydelig her altså, men vi kan finne det i også mer kjente låter av Springsteen. For eksempel min favoritt-Bruce-sang "Thunder Road" som skildrer et ønske om å flykte fra en hard, økonomisk trengt situasjon med lavstatusjobber og lite håp for fremtiden (et tema Springsteen også behandler i andre sanger) som klimakser i den strålende, svært talende linjen "It's town full of losers /And I'm pulling out of here to win" :

The screen door slams
Mary' dress waves
Like a vision she dances across the porch
As the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey that's me and I want you only
Don't turn me home again
I just can't face myself alone again

Don't run back inside
Darling you know just what I'm here for
So you're scared and you're thinking
That maybe we ain't that young anymore
Show a little faith there's magic in the night
You ain't a beauty but hey you're alright
Oh and that's alright with me

You can hide 'neath your covers
And study your pain
Make crosses from your lovers
Throw roses in the rain
Waste your summer praying in vain
For a saviour to rise from these streets
Well now I'm no hero
That's understood
All the redemption I can offer girl
Is beneath this dirty hood
With a chance to make it good somehow
Hey what else can we do now ?

Except roll down the window
And let the wind blow
Back your hair
Well the night's busting open
These two lanes will take us anywhere
We got one last chance to make it real
To trade in these wings on some wheels
Climb in back
Heaven's waiting on down the tracks
Oh-oh come take my hand
We're riding out tonight to case the promised land
Oh-oh Thunder Road oh Thunder Road
Lying out there like a killer in the sun
Hey I know it's late we can make it if we run
Oh Thunder Road sit tight take hold
Thunder Road

Well I got this guitar
And I learned how to make it talk
And my car's out back
If you're ready to take that long walk
From your front porch to my front seat
The door's open but the ride it ain't free
And I know you're lonely
For words that I ain't spoken
But tonight we'll be free
All the promises'll be broken
There were ghosts in the eyes
Of all the boys you sent away
They haunt this dusty beach road
In the skeleton frames of burned out Chevrolets
They scream your name at night in the street
Your graduation gown lies in rags at their feet
And in the lonely cool before dawn
You hear their engines roaring on
But when you get to the porch they're gone
On the wind so Mary climb in
It's town full of losers
And I'm pulling out of here to win

Krig(sdikt)=helvete

Og nå: Noe helt annet!

Tidligere har jeg i denne bloggen bare trykket dikt jeg synes har holdt en høy kvalitet. Nå vil jeg gjøre det motsatte, trykke dikt jeg synes er dårlige.

Innen et tema mer enn noe annet, synes jeg det finnes veldig, veldig, veldig lite god poesi, er krigspoesi. Her tenker jeg ikke først og fremst på patriotiske raljeringer av typen for eksempel Jessie Pope kom med under 1. verdenskrig (Selv om det er en avsproring kan jeg gi et eksempel på et et dikt av henne nå):

"The Call" av Jessie Pope

Who's for the trench ?
Are you, my laddie?
Who'll follow French ?
Will you, my laddie?
Who's fretting to begin,
Who's going out to win?
And who wants to save his skin ?
Do you, my laddie?
Who's for the khaki suit ?
Are you, my laddie?
Who longs to charge and shoot ?
Do you, my laddie?
Who's keen on getting fit,
Who means to show his grit,
And who'd rather wait a bit ?
Would you, my laddie?
Who'll earn the Empire's thanks ?
Will you, my laddie?
Who'll swell the victor's ranks ?
Will you, my laddie?
When that procession comes,
Banners and rolling drums ?
Who'll stand and bite his thumbs ?
Will you, my laddie?

Skrekkelig, ikke sant? (selv om rimmønsteret er ganske bra da)

Men det er ikke poenget mitt. Jeg tenker først og fremst på krigsdikt som på mange møter er svært fornuftige, men som er ubrukelig som poesi, eller kunst i det hele tatt, fordi de er så fryktelig ensidige. For eksempel dette berømte diktet av Nordahl Grieg:

"17 mai 1940" av Nodahl Grieg

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Eller dette av Wilfred Owen:

"Dulce Et Decorum Est "

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.

GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Dette siste sitatet på latin betyr: Det er søtt og passende å dø for landet sitt.

Diktene er ikke så verst ved de første gjennomlesningene, men snart oppdager du at de er kjedelige, at de har lite eller intet å gi utenover overflaten, at de ikke tomme. Nesten alle krigsdikt er sånn. (Første del av Dulce et decorum est er dessuten klønete i alle fall, men heller ikke det er poenget.) Hvorfor: Fordi de, som alt annet i en krig, velger en side. Skal man lage god poesi, er dette i mine øyne en luksus man ikke kan tillate seg. Med det forsvinner interessen, spenningen i teksten og alt blir forutsigbart og rett frem. Men selvfølgelig, det er laget gode dikt om krig også, og det skal jeg komme tilbake til.

Uvirkelige byer

Jeg har nettopp vært innom London og Paris og i den sammenheng kunne jeg ikke la være å tenke på poesien som er skrevet i sammenheng med disse byene.

Storbypoesi er et først og fremst et modernistisk fenomen ettersom denne litterære bevegelsen sammenfalt i stor grad med fremveksten av de store byene under den industrielle revolusjon. Storbylitteratur inkluderer også i høyeste grad også romaner, og byer som Berlin (Döblins "Berlin Alexanderplatz"), Dublin (Joyces "Ulysses") og også Oslo (Hamsuns "Sult") er alle spilt en viktig rolle i store modernistiske verk. Likevel er det først og fremst Paris og London, Europas største metropoler, som har vært gjenstand for denne møtepunktet mellom litteraturen og den fremmedgjorte storbyen. Først (og forsatt best kjent) var Charles Baudelaire som med delen "Tableaux Parisiens" fra hans store diktsamlingen "Fleurs du mal" skapte kategorien storbypoesi. Mest berømt er kanskje diktet "À une passante" ("Til en forbipasserende") som mer enn noe annet dikt understreker følelsen av ensomhet i møte med ukjente mennesker (mennesker du kunne ha kjent) i en overbefolket, overdimensjonal storby:

À une passante

La rue assourdissante autour de moi hurlait.
Longue, mince, en grand deuil, douleur majestueuse,
Une femme passa, d'une main fastueuse
Soulevant, balançant le feston et l'ourlet;

Agile et noble, avec sa jambe de statue.
Moi, je buvais, crispé comme un extravagant,
Dans son oeil, ciel livide où germe l'ouragan,
La douceur qui fascine et le plaisir qui tue.

Un éclair... puis la nuit! — Fugitive beauté
Dont le regard m'a fait soudainement renaître,
Ne te verrai-je plus que dans l'éternité?

Ailleurs, bien loin d'ici! trop tard! jamais peut-être!
Car j'ignore où tu fuis, tu ne sais où je vais,
Ô toi que j'eusse aimée, ô toi qui le savais!

Engelske oversettelser kan du finne her: http://fleursdumal.org/poem/224

Også storbyen over alle storbyer, London, har selvfølgelig vært gjenstand for en rekke dikt av liknende art. Jeg kunne trykt mange, spesielt av T.S. Eliot og Ezra Pound, men nøyer meg med et utdrag fra førstenevntes "The Waste Land", som ender typisk nok opp meg en henvisning til nettopp Baudelaire. Siste setning, som kan oversettes som "Hyklerske leser, min likhet, min bror", er siste linje i det første diktet i "Les Fleurs du Mal", "Au Lecteur". Fjerde linje er et av mine favorittsitater, og hentet fra Dantes "Helvete":

Unreal City,
Under the brown fog of a winter dawn,
A crowd flowed over London Bridge, so many,
I had not thought death had undone so many.
Sighs, short and infrequent, were exhaled,
And each man fixed his eyes before his feet.
Flowed up the hill and down King William Street,
To where Saint Mary Woolnoth kept the hours
With a dead sound on the final stroke of nine.
There I saw one I knew, and stopped him, crying "Stetson!
You who were with me in the ships at Mylae!
That corpse you planted last year in your garden,
Has it begun to sprout? Will it bloom this year?
Or has the sudden frost disturbed its bed?
Oh keep the Dog far hence, that's friend to men,
Or with his nails he'll dig it up again!
You! hypocrite lecteur!—mon semblable,—mon frère!"

Spoiler warning

Vi gjør det enkelt denne gangen. Kun et fint dikt av William Carlos Williams og en veldig morsom parodi/homage av dette diktet signert en Tom Phillips, skrevet i etterdønningene av utgivelsen av "Harry Potter and the Half-Blood Prince", den sjette boken i serien, der rektor på Hogwarts, Albus Dumbledore, dør (det var altså spoileren):

Først originalen:

"This Is Just To Say" av William Carlos Williams

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast.

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold.

og så Harry Potter-versjonen:

"This Is Just To Say" av Tom Phillips

I have killed
the wizard
who was in
your novels

and whose death
you were probably
saving
for book seven

Forgive me
he had it coming
so beardy
and so old

Livet etter døden

Rilke, Williams og Plath er kanskje et mer opplagt par enn Burns og Moren Vesaas. De er i alle fall betydelig nærmere i tid og innenfor ca. den samme litterære tradisjonen. Tematikk har de til felles også, og det er det det skal handle om nå.

Egentlig er det ikke så innviklet det hele. Rilkes "Blaue Hortensie", Williams' "Spring and All" og Plaths "Mystic" har i alle fall det til felles at de er sykliske, de går fra død til liv.

"Blaue Hortensie" er et såkalt "Dinggedicht". Det vil si at diktet er en beskrivelse av en ting, en blå hortensie. Tema er derimot noe annet:

"Blaue Hortensie" av Rainer Maria Rilke

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rau,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.
Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;
Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.
Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Alt er her mørkt og trist, en blomst er i ferd med å tørke ut, og dette underbygges av bruken av farger som symbol. Blå for det som visner, grønn for det som spirer. Når det grønne igjen bryter frem i siste setning, er det livet som seirer over døden.

Også William Carlos Williams' dikt "Spring and All" er inne på samme tema. Også dette er et slags dinggedicht og her er stillstanden spesielt tydelig gjennom fraværet av verb (som signaliserer bevegelse) i første del av diktet:

By the road to the contagious hospital
under the surge of the blue
mottled clouds driven from the
northeast—a cold wind. Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen

patches of standing water
the scattering of tall trees

All along the road the reddish
purplish, forked, upstanding, twiggy
stuff of bushes and small trees
with dead, brown leaves under them
leafless vines—

Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—

They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—

Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf

One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf

But now the stark dignity of
entrance—Still, the profound change
has come upon them: rooted they
grip down and begin to awaken

En liknende tematikk, død som blir liv, finnes ogsåi Plaths "Mystic":

The air is a mill of hooks --
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.
I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up

Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun's conflagration, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?

The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones

Whose hopes are so low they are comfortable --
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea

Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.

The heart has not stopped.

Selv om det er sommer i dette diktet, er det død ("Dead smell of sun on wood cabins"), samt frykt for å aldri kunne vende tilbake til det opprinnelige ("Once one has seen God, what is the remedy?"). Beskrivelsene av det håpløse er nokså inngående, så når det nye livet endelig kommer, er det kanskje ikke helt troverdig. Likefult er det et av de mest positive diktene Plath skrev like før sin død. Men det sier kanskje ikke så mye.

Venner og elskere

Jeg gremmes. Et av forsettene med denne bloggen var at det ikke skulle være lenge mellom innleggene, men det har jeg ikke klart, mye på grunn av datakræsj rikignok, men likevel er det ikke bra. Uansett, nå er jeg hjemme, med fri tilgang til internett hele sommeren så det skal gå greit.

Diktene "John Anderson my Jo" av det skotske nasjonalpoeten Robert Burns og "Vennehand" av Halldis Moren Vesaas har vel aldri været paret opp sammen før, men ikke desto mindre føler jeg at det kan være på sin plass. Begge tar opp vennskap og kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet som har tålt tidens tann og ser tilbake på den forsvundne tiden med en god porsjon nostalgi.

"John Anderson my Jo" er opprinnelig en skjemtevise om impotens som Burns gjorde om til et vakkert kjærlighetsdikt. Samtidig har kanskje en del av originalen overlevd gjennom henvisningen til "the hill" kanskje kan sees som et fallossymbol:

John Anderson, my jo, John,
When we were first acquent;
Your locks were like the raven,
Your bonie brow was brent;
But now your brow is beld, John,
Your locks are like the snow,
But blessings on your frosty pow,
John Anderson, my jo.

John Anderson, my jo, John,
We clamb the hill thegither;
And mony a cantie day, John,
We've had wi' ane anither:
Now we maun totter down, John,
And hand in hand we'll go,
And sleep thegither at the foot,
John Anderson, my jo.

Et liten ordliste er vel kanskje på sin plass her.
Jo=kjæreste, elskede
bonie=vakker
pow=hode(krone)
Brent=glatt
beld=skallet
canty=lykkelig
maun=må

Jeget i "John Anderson" er hans kone, "Vennehand" av Haldis Moren Vesaas derimot, handler, slik tittelen antyder, om venner og er også meget flott:

Du gav meg så sæl ei gåve.
Min venn, du gav meg di hand.
I ditt auge stod og gleda
ved attersynet og brann.

Eg vann ikkje sleppe di hand straks.
Og du heldt og fast kring mi.
Så mangt er hendt fra vi møttest sist.
men venner som før er vi.

Det sang av fryd i det bandet
Som hjarte til hjarte batt.
Så mange vi helt av er borte.
Godt at du enno er att.

Vi lærde i mørket å signe
kvart lys som får skine enn,
og eitt av lysa langs vegen min
er det at du er til, min venn.

Nytt gull

Og nå: et dikt om tiden etter revolusjonen, hvis du vil, eller på et mer sublimt plan, et dikt om det nye. Man kan se revolusjonen i kontekst av myten om den døende gud (slik kan man også ser Jesu død og oppstandelse), der hvor noe nytt og bedre vokser ut av vold og død. Shelley´s dikt, som avslutter hans større diktverk "Hellas", viser til en faktisk revolusjon fra den tiden, nemlig den greske frihetskampen som romantikerne (nært sagt selvfølgelig) støttet. Shelley fremstiller det nye som en retur til Gullalderen (omtrent tilsvarende Edens hage i Gresk og romersk mytologi) og lar det slik fremstå som en del av en syklus. Diktet er også fullt av henvisninger til gresk mytologi som nå har blitt enda bedre, enda rikere, samtidig uttrykker den motstand mot "faiths and empires". Siste strofe må forøvrig være en av de mektigste linjene som noensinne er skrevet mot krig og urett.

"The World's Great Age Begins Anew" av Percy Bysshe Shelley

The world's great age begins anew,
The golden years return,
The earth doth like a snake renew
Her winter weeds outworn;
Heaven smiles, and faiths and empires gleam
Like wrecks of a dissolving dream.

A brighter Hellas rears its mountains
From waves serener far;
A new Peneus rolls his fountains
Against the morning star;
Where fairer Tempes bloom, there sleep
Young Cyclads on a sunnier deep.

A loftier Argo cleaves the main,
Fraught with a later prize;
Another Orpheus sings again,
And loves, and weeps, and dies;
A new Ulysses leaves once more
Calypso for his native shore.

O write no more the tale of Troy,
If earth Death's scroll must be—
Nor mix with Laian rage the joy
Which dawns upon the free,
Although a subtler Sphinx renew
Riddles of death Thebes never knew.

Another Athens shall arise,
And to remoter time
Bequeath, like sunset to the skies,
The splendour of its prime;
And leave, if naught so bright may live,
All earth can take or Heaven can give.

Saturn and Love their long repose
Shall burst, more bright and good
Than all who fell, than One who rose,
Than many unsubdued:
Not gold, not blood, their altar dowers,
But votive tears and symbol flowers.

O cease! must hate and death return?
Cease! must men kill and die?
Cease! drain not to its dregs the urn
Of bitter prophecy!
The world is weary of the past—
O might it die or rest at last!

Revolusjonens røst

Har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen i det siste, ettersom dataen har kræsjet. Men jeg kan jo kjøre på nå.

De tre diktene jeg nå tar for meg er alle hva man kan kalle revolusjonære og alle bruker mer eller mindre tydelig symbolikk når de omtaler det.

Den eldste av disse, Shelleys "England in 1819", tar utgangspunkt i Peterloo-massakeren i 1819, ("A people starved and stabbed in the untilled field,--") der kavaleriet angrep en stor mengde mennesker som protesterte for parlamentsreform. 15 mennesker ble drept og flere hundre ble skadet. De første linjene er en henvisning til den daværende kongen, George 3., som var, som diktet sier, blind, gal og foraktet samt hans udugelige sønner (han hadde fem). Når revolusjonen kommer i de siste linjene, fremstår den som en slags Jesus-skikkelse, som oppstår av "gravene" beskrevet i de tidligere linjene. Legg også merke til at hele diktet er en setning.

Sonnet: England in 1819 av Percy Bysshe Shelley

An old, mad, blind, despised, and dying king,--
Princes, the dregs of their dull race, who flow
Through public scorn, mud from a muddy spring,--
Rulers who neither see, nor feel, nor know,
But leech-like to their fainting country cling,
Till they drop, blind in blood, without a blow,--
A people starved and stabbed in the untilled field,--
An army which liberticide and prey
Makes as a two-edged sword to all who wield,--
Golden and sanguine laws which tempt and slay;
Religion Christless, Godless, a book sealed,--
A Senate--Time's worst statute unrepealed,--
Are graves from which a glorious Phantom may
Burst to illumine our tempestuous day.

I 1844 gjorde en stor gruppe vevere fra den prøysiske provinsen Schelsien opprør mot det undertrykkende regimet i landet. Dette vakte stor oppsikt og Heinrich Heine skrev i den sammenheng et av sine mest kjente dikt, "Die schlesischen Weber", der veverne blir beskrevet som å veve "likduken" til det gamle Tyskland, hvori tre forbannelser var innvevd, en forbannelse over Gud, kongen og "det falske fedrelandet", statene i datidens oppstykkede tyske forbund.

"Die schlesischen Weber" av Heinrich Heine

Im düstern Auge keine Träne, Sie sitzen am Webstuhl und fletschen die Zähne: "Deutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem Götzen, zu dem wir gebeten In Winterskälte und Hungersnöten; Wir haben vergebens gehofft und geharrt, Er hat uns geäfft, gefoppt und genarrt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem König, dem König der Reichen, Den unser Elend nicht konnte erweichen, Der den letzten Groschen von uns erpreßt Und uns wie Hunde erschießen läßt - Wir weben, wir weben! Ein Fluch dem falschen Vaterlande, Wo nur gedeihen Schmach und Schande, Wo jede Blume früh geknickt, Wo Fäulnis und Moder den Wurm erquickt - Wir weben, wir weben! Das Schiffchen fliegt, der Webstuhl kracht, Wir weben emsig Tag und Nacht - Altdeutschland, wir weben dein Leichentuch, Wir weben hinein den dreifachen Fluch - Wir weben, wir weben!"

Georg Weerth skrev også et berømt dikt i sammenheng med denne oppstanden, der revolusjonen fremstår som en gigantisk kannibalistisk etefest, der jeg-personen gjør det klart at hvis folket fortsetter å sulte, vil resulatet bli at kongen og hele regimet vil bli fortært av folkemassen. Også dette er et veldig effektiv retorisk dikt:

"Das Hungerlied" av George Weerth

Verehrter Herr und König,
Weißt du die schlimme Geschicht?
Am Montag aßen wir wenig,
Und am Dienstag aßen wir nicht.

Und am Mittwoch mußten wir darben
Und am Donnerstag litten wir Not;
Und ach, am Freitag starben
Wir fast den Hungertod!

Drum laß am Samstag backen
Das Brot, fein säuberlich -
Sonst werden wir sonntags packen
Und fressen, o König, dich!

Døden og piken II

Slo meg når jeg leste gjennom Havneviks norske diktantologi i dag, at et av Henrik Ibsens store klassiske dikt, "Borte", også kan settes i sammenheng med døden og piken-problematikken.

"Borte" av Henrik Ibsen

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, --
og nu er hun borte.

Døden og piken

Døden og piken er et klassisk tema i kunsten, og vi finner det i musikk, malerkunsten ved siden av innen literaturen. Den kanskje mest kjente eksponenten for det er Edgar Allan Poe, som uttalte at "en vakker kvinnes død er det mets poetiske av alle motiv". Nesten alle Poes mest kjente dikt handler om dette, men jeg velger å bare trykke det korteste av dem, "Annabel Lee"

It was many and many a year ago,
In a kingdom by the sea,
That a maiden there lived whom you may know
By the name of ANNABEL LEE;
And this maiden she lived with no other thought
Than to love and be loved by me.

I was a child and she was a child,
In this kingdom by the sea;
But we loved with a love that was more than love-
I and my Annabel Lee;
With a love that the winged seraphs of heaven
Coveted her and me.

And this was the reason that, long ago,
In this kingdom by the sea,
A wind blew out of a cloud, chilling
My beautiful Annabel Lee;
So that her highborn kinsman came
And bore her away from me,
To shut her up in a sepulchre
In this kingdom by the sea.

The angels, not half so happy in heaven,
Went envying her and me-
Yes!- that was the reason (as all men know,
In this kingdom by the sea)
That the wind came out of the cloud by night,
Chilling and killing my Annabel Lee.

But our love it was stronger by far than the love
Of those who were older than we-
Of many far wiser than we-
And neither the angels in heaven above,
Nor the demons down under the sea,
Can ever dissever my soul from the soul
Of the beautiful Annabel Lee.

For the moon never beams without bringing me dreams
Of the beautiful Annabel Lee;
And the stars never rise but I feel the bright eyes
Of the beautiful Annabel Lee;
And so, all the night-tide, I lie down by the side
Of my darling- my darling- my life and my bride,
In the sepulchre there by the sea,
In her tomb by the sounding sea.

Triste greier dette, altså. Hvis vi går til litt mer moderne tider, finner vi den igjen, i en langt mer problematisk form, i Seamus Heaneys berømte dikt "Punishment" fra 1975, der diktets jeg-person føler en slags erotisk dragning mot moseliket til en ung kvinne, som ble straffet, trolig på grunn av utroskap eller hor, ved å henges og kastes i en myr. Heaney trekker paralleller til måten kvinner som hadde forhold med engelsk soldater ble utstøtt fra samfunnet i Irland, mens vi er frie til å trekke liknenende paralleller til tyskerjentene fra andre verdenskrig.

"Punishment" av Seamus Heaney

I can feel the tug
of the halter at the nape
of her neck, the wind
on her naked front.


It blows her nipples
to amber beads,
it shakes the frail rigging
of her ribs.

I can see her drowned
body in the bog,
the weighing stone,
the floating rods and boughs.

Under which at first
she was a barked sapling
that is dug up
oak-bone, brain-firkin:

her shaved head
like a stubble of black corn,
her blindfold a soiled bandage,
her noose a ring

to store
the memories of love.
Little adultress,
before they punished you

you were flaxen-haired,
undernourished, and your
tar-black face was beautiful.
My poor scapegoat,

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur

of your brain's exposed
and darkened combs,
your muscles' webbing
and all your numbered bones:

I who have stood dumb
when your betraying sisters,
cauled in tar,
wept by the railings,

who would connive
in civilized outrage
yet understand the exact
and tribal, intimate revenge.

Og til slutt, litt lettere greier, Kolbjørn Falkeids dikt "Tir N'a Noir", som ble tonesatt av Vamp, til deres debutalbum "Godmorgen, søster". Tir n'a Noir er forøvrig navnet på dødsriket i irsk mytologi, så det passer unektelig bra sammen med Heaney.

"Tir n'a Noir" av Kolbjørn Falkeid

Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n’a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.

Vakre Krag

Og for de som ikke leser fransk, kan jeg trykke et norsk dikt, av Sørlandets nasjonaldiktet Vilhelm Krag, som unektelig står i arv til Verlaine og som også skriver vakre dikt.

"Mainat" av Vilhelm Krag

Det er nat så vide over vei og vang,
det er stilt i veiret; men dog er det klang
som fra månestrålers fineste strenge.
Hvor underligt at sidde så ene og forladt....
Gad vidst, om det ei er slig majlys en nat
alverne danser over enge?

Det er nat så vide over vei og vang.
Jeg hører der bæve gjennem luften en sang,
men tonerne kan jeg ikke finde.
Det er drømme, som kommer, og drømme, som går,
drømme fra ivinter og drømme fra ivår
og vemod, som vugger mig isinde.

Og vemod, som vugger sig så vide over land,
vemod indtil verdens den yderste rand,
og længsler, som flokkes og trænges.
Det hulker i skoge, og det græder i krat...
Å gud, hvor det er tungt slig majlys en nat
at sidde her så ensom og længes!

Vakre Verlaine

Jeg leser ikke fransk (veldig lite i alle fall) og regner forøvrig med at for enhver franskstudent er dette diktet en frykelig klisjé, men kan fortsatt ikke la være å synes at dette diktet er forferdelig vakkert.

"Il pleure dans mon cour" av Paul Verlaine

Il pleure dans mon coeur
Comme il pleut sur la ville ;
Quelle est cette langueur
Qui pénètre mon coeur ?

Ô bruit doux de la pluie
Par terre et sur les toits !
Pour un coeur qui s'ennuie,
Ô le chant de la pluie !

Il pleure sans raison
Dans ce coeur qui s'écoeure.
Quoi ! nulle trahison ?...
Ce deuil est sans raison.

C'est bien la pire peine
De ne savoir pourquoi
Sans amour et sans haine
Mon coeur a tant de peine !

Eksamensdikt

Har eksamen i morgen, i et poesifag forøvrig, og har ikke tid til annet enn å trykke et av de bedre diktene jeg har hatt på pensum i dette kurset, Stevie Smiths "Not Waving but Drowning":

Nobody heard him, the dead man,
But still he lay moaning:
I was much further out than you thought
And not waving but drowning.

Poor chap, he always loved larking
And now he's dead
It must have been too cold for him his heart gave way,
They said.

Oh, no no no, it was too cold always
(Still the dead one lay moaning)
I was much too far out all my life
And not waving but drowning.

The inglorous arts of piece

Andrew Marvell (1621-1678) var, ved siden av å være en av 1600-tallets beste engelsksprålige poeter, en politisk linedanser. Han levde i turbulente tidene med kong Charles' henrettelse i 1649, Cromwells tiårige diktatur og så "the restoration" med Charles II. i 1660. Marvell presterte å gjøre seg bemerket under alle de tre regimene og dessuten redde sin venn John Milton, som var en høylytt tilhenger av Cromwells puritanistiske styre, fra henrettelse og slik bli delaktig til at engelsk literaturs store epos, "Paradise Lost", så dagens lys.

Uansett, ikke noe sted trer vel både politikeren og poeten Marvell tydligere frem enn i diktet "An Horation Ode upon Cromwell's Return from Ireland 1650", som er en sjelden oppvisning i tvetydighet. I dette diktet ligger spenningen i hva det poetiske jeget faktisk mener med diktet. Diktet utgir seg for å være en uproblematisk hyllest av Cromwell, men under overflaten lurer flere problematiske påstander, deriblant ren løgn (at irene bekreftet Cromwells storhet), en overdreven begeistring for krig og en avsluttende bemerkning om at et regimene skapt av vold, bare kan holdes oppe ved vold. (Forklaringer til teksten: "Pict" og "Caldonian" er navn på skottene, Hampton er hvor Charles I. ble holdt fengslet, Carisbrooke hvor han angivelig ønsket å rømme til.)

"An Horation Ode upon Cromwell's Return from Ireland 1650" av Andrew Marvell

The forward youth that would appear

Must now forsake his Muses dear,

Nor in the shadows sing

His numbers languishing.

’Tis time to leave the books in dust,

And oil the unusèd armour’s rust,

Removing from the wall

The corslet of the hall.

So restless Cromwell could not cease

In the inglorious arts of peace,

But through adventurous war

Urgèd his active star :

And like the three-forked lightning, first

Breaking the clouds where it was nurst,

Did thorough his own side

His fiery way divide :

For ’tis all one to courage high,

The emulous, or enemy ;

And with such, to enclose

Is more than to oppose.

Then burning through the air he went

And palaces and temples rent ;

And Caesar’s head at last

Did through his laurels blast.

’Tis madness to resist or blame

The force of angry Heaven’s flame ;

And if we would speak true,

Much to the man is due,

Who, from his private gardens, where

He lived reservèd and austere

(As if his highest plot

To plant the bergamot),

Could by industrious valour climb

To ruin the great work of time,

And cast the Kingdom old

Into another mould.

Though Justice against Fate complain,

And plead the ancient rights in vain―

But those do hold or break

As men are strong or weak―

Nature, that hateth emptiness,

Allows of penetration less,

And therefore must make room

Where greater spirits come.

What field of all the civil wars

Where his were not the deepest scars ?

And Hampton shows what part

He had of wise art ;

Where, twining subtle fears with hope,

He wove a net of such a scope

That Charles himself might chase

To Car’sbrook’s narrow case ;

That thence the Royal Actor borne

The tragic scaffold might adorn ;

While round the armèd bands

Did clap their bloody hands.

He nothing common did or mean

Upon that memorable scene,

But with his keener eye

The axe’s edge did try ;

Nor called the Gods, with vulgar spite,

To vindicate his helpless right ;

But bowed his comely head

Down, as upon a bed.

This was that memorable hour

Which first assured the forcèd power :

So when they did design

The Capitol’s first line,

A bleeding head, where they begun,

Did fright the architects to run ;

And yet in that the State

Foresaw its happy fate !

And now the Irish are ashamed

To see themselves in one year tamed :

So much one man can do

That does both act and know.

They can affirm his praises best,

And have, though overcome, confest

How good he is, how just

And fit for highest trust ;

Nor yet grown stiffer with command,

But still in the Republic’s hand―

How fit he is to sway

That can so well obey !

He to the Commons’ feet presents

A Kingdom for his first year’s rents,

And, what he may, forbears

His fame, to make it theirs :

And has his sword and spoils ungirt

To lay them at the public’s skirt.

So when the falcon high

Falls heavy from the sky,

She, having killed, no more does search

But on the next green bough to perch,

Where, when he first does lure,

The falconer has her sure.

What may not then our Isle presume

While victory his crest does plume ?

What may not others fear,

If thus he crown each year ?

A Caesar he, ere long, to Gaul,

To Italy an Hannibal,

And to all States not free

Shall climacteric be.

The Pict no shelter now shall find

Within his particoloured mind,

But from this valour sad

Shrink underneath the plaid,

Happy, if in the tufted brake

The English hunter him mistake,

Nor lay his hounds in near

The Caledonian deer.

But thou, the War’s and Fortune’s son,

March indefatigably on ;

And for the last effect,

Still keep thy sword erect :

Besides the force it has to fright

The spirits of the shady night,

The same arts that did gain

A power, must it maintain.

Skeive graver

Å lese sangtekser som poesi er ofte problematisk, siden musikken og produksjonen også har så mye å si for det kunsteriske uttrykket, men noen ganger er det interessant, som i teksten til Smiths-låten "Pretty Girls Make Graves", med tekst av Morrissey :

Upon the sand, upon the bay
"There is a quick and easy way" you say
Before you illustrate
I'd rather state :
"I'm not the man you think I am
I'm not the man you think I am"

And Sorrow's native son
He will not smile for anyone

And Pretty Girls Make Graves

End of the pier, end of the bay
You tug my arm, and say : "Give in to lust,
Give up to lust, oh heaven knows we'll
Soon be dust"

Oh, I'm not the man you think I am
I'm not the man you think I am

And Sorrow's native son
He will not rise for anyone

And Pretty Girls Make Graves

I could have been wild and I could have
Been free
But Nature played this trick on me

She wants it Now
And she will not wait
But she's too rough
And I'm too delicate

Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face
(and well, it would)

I lost my faith in Womanhood
I lost my faith in Womanhood
I lost my faith

Det jeg liker med denne teksten er hvordan den bryter konvensjoner, hvordan den snarere antyder enn opplyser og hvordan den får leseren/lytteren til å undre. Selve situasjonen er nokså bisarr. Jeget er sammen med ei småkåt dame som oppfordrer jeget, i nærmest et ekko av Marvells "To his Coy Mistress", til å "Give in to lust, / Give up to lust, oh heaven knows we'll / Soon be dust". Det er uvanlig nok kvinnen som er den pågående parten her. Jeget kan derimot ikke fordi han er "not the man you think I am". Hva det er jeget er, eller ikke er, antydes bare av at "Nature played this trick on me". Er det her snakk om homoseksualitet? Med den seksuelt tvetydelige Morrissey er det fristende å tenke i de baner. Og hva menes med tittelen? Graver for hvem? Jeget, de vakre jentene selv? Det er vanskelig å finne tydelige svar, men en fascinerende tekst er det uansett.

Kommunist? Javisst

Heine er en av annen av mine favorittlyrikere. Kanskje ikke den mest utfordrende, kanskje ikke den mest imponerende, men han er smart, underholdende, morsom og en stor retoriker. Best er han nok i sine politiske dikt, der han, som forøvrig var venn av Marx og Engels, tilhørte en av de definitive raddisene i litteraturverdenen. "Die Wanderratten" er et av de beste og et glimrende eksempel på hvordan hvor satirisk, treffende og aktuell Heine fortsatt er, der han ironisk fremstiller den voksende arbeiderklassen som rotter.

"Die Wanderratten" av Heinrich Heine

Es gibt zwei Sorten Ratten:
Die hungrigen und satten.
Die satten bleiben vergnügt zu Haus,
Die hungrigen aber wandern aus.

Sie wandern viel tausend Meilen,
Ganz ohne Rasten und Weilen,
Gradaus in ihrem grimmigen Lauf,
Nicht Wind noch Wetter hält sie auf.

Sie klimmen wohl über die Höhen,
Sie schwimmen wohl durch die Seen;
Gar manche ersäuft oder bricht das Genick,
Die lebenden lassen die toten zurück.

Es haben diese Käuze
Gar fürchterliche Schnäuze;
Sie tragen die Köpfe geschoren egal,
Ganz radikal, ganz rattenkahl.

Die radikale Rotte
Weiß nichts von einem Gotte.
Sie lassen nicht taufen ihre Brut,
Die Weiber sind Gemeindegut.

Der sinnliche Rattenhaufen,
Er will nur fressen und saufen,
Er denkt nicht, während er säuft und frißt,
Daß unsre Seele unsterblich ist.

So eine wilde Ratze,
Die fürchtet nicht Hölle, nicht Katze;
Sie hat kein Gut, sie hat kein Geld
Und wünscht aufs neue zu teilen die Welt.

Die Wanderratten, o wehe!
Sie sind schon in der Nähe.
Sie rücken heran, ich höre schon
Ihr Pfeifen - die Zahl ist Legion.

O wehe! wir sind verloren,
Sie sind schon vor den Toren!
Der Bürgermeister und Senat,
Sie schütteln die Köpfe, und keiner weiß Rat.

Die Bürgerschaft greift zu den Waffen,
Die Glocken läuten die Pfaffen.
Gefährdet ist das Palladium
Des sittlichen Staats, das Eigentum.

Nicht Glockengeläute, nicht Pfaffengebete,
Nicht hochwohlweise Senatsdekrete,
Auch nicht Kanonen, viel Hundertpfünder,
Sie helfen Euch heute, Ihr lieben Kinder!

Heut helfen Euch nicht die Wortgespinste
Der abgelebten Redekünste.
Man fängt nicht Ratten mit Syllogismen,
Sie springen über die feinsten Sophismen.

Im hungrigen Magen Eingang finden
Nur Suppenlogik mit Knödelgründen,
Nur Argumente von Rinderbraten,
Begleitet mit Göttinger Wurst-Zitaten.

Ein schweigender Stockfisch, in Butter gesotten,
Behaget den radikalen Rotten
Viel besser als ein Mirabeau
Und alle Redner seit Cicero.

Og vi er igang...

Klokken er halv ett og jeg burde gjøre helt andre ting enn å skrive blogginnlegg, men ettersom jeg føler det er viktig å komme igang med de regelmessige blogginnleggene, tar jeg meg tid til dette.

Dette innlegget skal handle om to av mine favorittdikt av en av mine favorittdiktere, nemlig "Byzantium"-diktene til W.B. Yeats. De er førdømt vanskelige begge to, men også utrolig gode.

Det først er sånn:

Sailing to Byzantium av William Butler Yeats


That is no country for old men. The young
In one another's arms, birds in the trees
- Those dying generations - at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.
Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unageing intellect.

An aged man is but a paltry thing,
A tattered coat upon a stick, unless
Soul clap its hands and sing, and louder sing
For every tatter in its mortal dress,
Nor is there singing school but studying
Monuments of its own magnificence;
And therefore I have sailed the seas and come
To the holy city of Byzantium.

O sages standing in God's holy fire
As in the gold mosaic of a wall,
Come from the holy fire, perne in a gyre,
And be the singing-masters of my soul.
Consume my heart away; sick with desire
And fastened to a dying animal
It knows not what it is; and gather me
Into the artifice of eternity.

Once out of nature I shall never take
My bodily form from any natural thing,
But such a form as Grecian goldsmiths make
Of hammered gold and gold enamelling
To keep a drowsy Emperor awake;
Or set upon a golden bough to sing
To lords and ladies of Byzantium
Of what is past, or passing, or to come.

"No country for old men", det er med en viss tilfredstillelse at denne åpningssetnigen nå har funnet sin plass i allmenne vokabular gjennom dne glimrende filmen til Coen-brødrene. Men diktet er bedre enn filmen. Den handler om dualisme, om jeg-personen som forsaker den forgjengelige, "virkelige" verden for Byzantium som i likhet med Keats' "Grecian urn" er evig fordi den er kunstig, fordi den er kunst. I "oppfølgerdiktet", som ble skrevet et par år senere, er den samme forakten for den virkelige verden til stede. Dette diktet er dessuten enda vanskeligere:

Byzantium av William Butler Yeats

The unpurged images of day recede;
The Emperor's drunken soldiery are abed;
Night resonance recedes, night-walkers' song
After great cathedral gong;
A starlit or a moonlit dome disdains
All that man is,
All mere complexities,
The fury and the mire of human veins.

Before me floats an image, man or shade,
Shade more than man, more image than a shade;
For Hades' bobbin bound in mummy-cloth
May unwind the winding path;
A mouth that has no moisture and no breath
Breathless mouths may summon;
I hail the superhuman;
I call it death-in-life and life-in-death.

Miracle, bird or golden handiwork,
More miracle than bird or handiwork,
Planted on the starlit golden bough,
Can like the cocks of Hades crow,
Or, by the moon embittered, scorn aloud
In glory of changeless metal
Common bird or petal
And all complexities of mire or blood.

At midnight on the Emperor's pavement flit
Flames that no faggot feeds, nor steel has lit,
Nor storm disturbs, flames begotten of flame,
Where blood-begotten spirits come
And all complexities of fury leave,
Dying into a dance,
An agony of trance,
An agony of flame that cannot singe a sleeve.

Astraddle on the dolphin's mire and blood,
Spirit after spirit! The smithies break the flood,
The golden smithies of the Emperor!
Marbles of the dancing floor
Break bitter furies of complexity,
Those images that yet
Fresh images beget,
That dolphin-torn, that gong-tormented sea.

Jeg elsker dette diktet, selv om det er forbannet vanskelig. Nøkkelen til å forstå det er å se de forskjellige strofene som delvis separate fra helheten, som jevnbyrdige, uavhengige bilder. Første strofe beskriver Byzantium om natten, andre strofe en skummel vandrende mumie, tredje strofe den kunstige fuglen fra "Sailing to..", fjerde sjeler som blir rensket gjennom en mystisk ild og endelig et bilde av sjelene som blir fraktet på delfiner til paradis. Eller kanskje er det noe helt annet. Du får bestemme selv. Fantastisk flott synes jeg det uansett er.

Første post

Jeg har tenkt på dette lenge, å opprette en poesiblogg. Det er kanskje corny (for å sitere Knut Nærum : "poesi har alltid vært corny. Det er derfor så få liker det") , men vel, jeg har hatt lyst til det, så får de som synes det er teit mobbe meg for det. Jeg kan tåle såpass.

Et problem for meg bare: Navnet. Hva skulle jeg kalle denne bloggen? Jeg var ganske sikker på at jeg ikke skulle kalle den noe engelsk. Jeg misliker alltid å bruke engelske titler, selv om de aller fleste diktene i denne bloggen kommer til å være på det språket. Noe på tysk er også uaktuelt, siden så få forstår det og fordi, vel, det er litt teit. Jeg var inne på å gi den en eller annen klassisk referanse, kanskje kalle den prometheus.blogspot.com eller orfeus.blogspot.com (når jeg ser disse forslagene på trykk ser de faktisk ganske fancy ut, og jeg angrer nesten) men jeg følte det ble for pretensiøst. Dessuten er sammenhengen mellom Prometheus og poesi nokså vag og Orfeus er en klisjé, selv om jeg innser at den endelige tittelen peker i samme retning, nemlig konseptet "Liebestod" som jeg regner jeg vil komme tilbake til i denne bloggen. "Anatomikammeret", som er en henvisning, hvis du ikke tok det, til Henrik Wergelands "Piken på anatomikammeret", ble valgt, for det første fordi det var norskt dikt, men samtidig et dikt som ettertrykkelig kan plasseres i en felleseuropeisk kontekst, noe som er litt av poenget med denne bloggen, nemlig i all beskjedhet å presentere europeisk lyrikk i en norsk (blogg-)kontekst; og for det andre fordi diktet er mest kjent gjennom boken alle norske litt.vitt.-studenter har i hylla si, nemlig den evig forbannede (seriøst, jeg hater den boka) "Dikt fra Antikken til i dag", som tross alt inneholder veldig mange fine dikt (jeg er fullt klart over at denne setningen var totalt uleselig, men jeg betrakter det som bloggerens privilegie å aldri trenge å bruke punktum).

Nuvel, var er vel da mer passende enn å begynne med nettopp dette flotte diktet:

Henrik Wergeland
PIKEN PÅ ANATOMIKAMMERET


- - Jo det er henne! O lys hit!
Og slipp ei kniven enn på glid
i denne armes hjerte!
O, der er reddsom vittighet
i lampens blikk, som stirrer ned
på denne døde smerte.

Så kold dengang den åndet så
den stolte verden jo derpå?
Og frekke øyne skar
det slør igjennom tidlig, som
den stakkels pikes fattigdom
av gyldne drømme bar.

Som blomst i isen frosset inn
jeg ser et trekk på denne kinn,
som vel jeg bør å kjenne.
Thi fryden i min barndomslek
før altfor høyt min skulder steg
- o var den ikke henne.

Tvert over bodde hun for oss,
i armod født som i sitt mos
på taket stemorsblommen.
Fornemme folk kun fattet svært,
at blod så fagert og så skjært
av fattigfolk var kommen.

Akk, mangt slikt åsyn dog jeg så
som månedsrosens prakt forgå,
som sommerfulgestøvet!
Dem skjebnes hånd for hårdt vel tok
og syndens spor dem overjog
som sneglens slim på løvet.